Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Grønt gull for investorer

Jorda er gull verd også for de som vil eie, ikke drive.

Filmen viser hvordan investorer ved hjelp av den etiopiske regjeringen og Verdensbanken fordriver småbønder. Foto: Neue Visionen

Joakim Demmer satt seint en natt på en flyplass i Addis Abeba og ventet på et fly. Da oppdaget han noe merkverdig ute på rullebanen. Trøtte arbeidere var i ferd med å laste matvarer inn i et fly retning Europa. På samme rullebane holdt et annet team på med å losse matvarehjelp for Etiopia ut av et annet fly. Det ble en nøkkelopplevelse for Demmer, svensk fotograf og filmregissør, utdannet og bosatt i Berlin. Først tenkte han at slikt ikke er mulig, at et land som er avhengig av nødhjelp, produserer mat for Europa.

Så ble han sint. Han dro tilbake til Etiopia og begynte å nøste. Resultatet er blitt filmen «Das grüne Gold» som er vist på tyske kinoer i høst, og også på norske filmfestivaler. Det grønne gullet. Filmen er en dokumentar, men samtidig en thriller. Demmer samarbeider med en kjent etiopisk miljøjournalist, Argaw Ashine. De reiser til en avsides region hvor småbønder med regjeringens hjelp blir fordrevet for å frigjøre jord for investorer. Det er opprørende at den etiopiske regjeringen kan skjule seg bak et utviklingsprogram i Verdensbankens regi.

Journalisten Argaw må flykte, fordi han ikke vil oppgi sine kilder til regjeringen. Slik handler filmen ikke bare om kampen om jord, men også om pressefrihet. Omot Agwa Okvoy, medarbeider i Gambela nasjonalpark, gjør alt han kan for å beskytte parken fra investorer. Deler av parken blir likevel forpaktet bort til investorer. Lokale bønder fordrives med tvang. Omot blir oppsagt, truet til taushet og fengslet. Han satt fortsatt i fengsel da filmen hadde premiere i Berlin.

Jord er det nye grønne gullet, etterspurt som aldri før, av investorer som vil plassere penger, men ikke bli bønder. Olje og kull er på hell som investeringsobjekt. Jord er gull så lenge det er et marked for mat i kjøpesterke land. Filmen viser en saudiarabisk farm hvor det med stolthet fortelles at den flotte basmati-risen er produsert for rike Europa, ikke for Etiopia. Småbøndene dyrket arealene før. Nå er de fratatt jorda de har levd av i generasjoner. Regjeringen i Etiopia bryr seg ikke om maten, men om valutainntektene. Demmer vil med filmen vekke folk for uretten som skjer. Han forteller at han skammet seg da han oppdaget hvor tett landran er vevd sammen med vår hverdag.

– Sukkeret i kaffen, bomullen i T-skjorta og blomstene til min mor kan stamme fra stjålet land, som han sier: Det er våre bedrifter, banker og pensjonsfond som investerer i jord.

«Vi tror det er noe trist som skjer langt borte, men det kan være synlig på et matbord nær deg.»

Annonse

Vi tenker gjerne at landran, landgrabbing som det også kalles, er noe trist som skjer langt borte og som vi kanskje burde bry oss med. Men landran kan være synlig på et matbord nær deg. Det er ikke nok å sjekke hvilket land maten kommer fra, men også hvem som har betalt prisen. Og det er lettere sagt enn gjort i en globalisert verden hvor ansvaret er pulverisert og mat og andre varer fraktes via uoversiktlige handelsveier.

Nykolonialistene framstiller gjerne seg selv som velgjørere som sørger for arbeidsplasser og infrastruktur. I praksis får få jobb i det nye spekulasjonslandbruket, i beste fall en usikker jobb. Veier og klinikker bygges heller ikke som lovet. Noe som kommer fram i denne filmen, og også i andre filmer og litteratur, er at ulike institusjoner som Verdensbanken, EU og nasjonale utviklingsdepartementer gir legitimitet til landgrabbing ved å støtte industrielle landbruksprosjekter i utviklingsland. Med våre skattepenger.

De to norske forskerne Mikael Bergius og Tor Benjaminsen og svenske Mats Widgren påviser i en felles artikkel i The Journal of Peasant Studies hvordan også skandinavisk utviklingshjelp i økende grad blir en del av agribusiness. Godhet kombinert med grådighet. Det som prioriteres er storskala landbruksprosjekter med utstrakt bruk av høyteknologi og kjemiske innsatsmidler, mens småbønder fortrenges. Forfatterne advarer mot ukritisk bruk av begreper som bærekraft og grønn økonomi. De minner om at det finnes en global matsuverenitetsbevegelse hvor småbønder selv utformer en alternativ grønn modernisering i motsetning til den form for modernisering som forfektes av for eksempel skandinaviske bistandsaktører, selskaper og Verdensbanken.

Det er lett å tenke at et prosjekt er bra så lenge det kalles «investering i landbruk». Selve modellen for utvikling og framgang i fattige land har hittil vært å få folk ut av et primitivt landbruk og inn til byene slik at det antatt effektive landbruket kan overta. Filmen om det grønne gullet viser at noe ikke stemmer når modellen gjør at enda flere millioner blir avhengig av nødhjelp.

Neste artikkel

Kari Gåsvatn: På sporet av mikroplast i matjord