Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Giftig norsk fiskesuppe

«I fjor døde ifølge Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet 53 millioner laks, før de ble mat. Er det prisen for å være verdens største lakseeksportør?» spør Kari Gåsvatn i sin kommentar om laksenæringa.

Lakselus: Hvor mange artikler om lakselus i internasjonale medier skal til, før Norge kan se langt etter målet om å femdoble produksjonen av oppdrettslaks? Foto: Marit Hommedal/NTB scanpix

Laks som bader i insektmidler, i en giftcocktail som lander i havet. Hvor skadelig er giften for livet i havet? Havet er som en stor mage. Når den får i seg bedervet suppe, kaster den opp. Død krill havner på land. Kystfiskere klager over at torsken blir borte. Slik er kortversjonen av en artikkel om norsk oppdrettsnæring, med overskrifta «Giftig fiskesuppe».

Jeg var invitert til middag i Berlin, men ikke norsk laksemiddag. Før vi hadde satt oss til bords, kom vertinna med en avisartikkel fra Frankfurter Allgemeine Zeitung FAZ. Hun er av dem som i motsetning til meg elsker laks. Men nå skulle hun aldri spise laks mer. Fordi den er full av lakselus som bekjempes med gift og rensefisk. Hun hadde trodd at laksen var i orden når den kommer fra et lite land med rene fjorder og lite juks. Og visste du at Norge skal femdoble produksjonen, sier hun. Artikkelen ville hun beholde for å vise til flere. Hun hadde satt tykke streker for hele avsnitt.

Artikkelen fant jeg på nett også. Suppemetaforen går igjen og suppa er full av tvilsomme ingredienser. Hvor mange slike artikler skal det til før Norge kan se langt etter femdoblingen av oppdrettslaks som skal berge landet når det er slutt på oljen? FAZ er en seriøs avis, konservativ, men troverdig. Avisens landbruksstoff er solid. Selv om detaljer skulle være unøyaktige, bekrefter artikkelen det bildet som er tegnet av norsk laksenæring de siste årene, av dem som letter på lokket til oppdrettsnæringens suppegryte.

Det er mye ved oppdrettsnæringa som ikke er omtalt i artikkelen, for her handler det først og fremst om lakselus: «Pesticider for å bekjempe skadedyr. Akkurat som i tradisjonelt landbruk. Giften er dødelig, og ikke bare for lusa.» Budskapet treffer midt i den tyske offentligheten som de siste årene har diskutert glyfosat, neonikotinoider og andre pesticider som brukes i landbruket. Stoffer som ofte blir brukt annerledes enn de er ment, fordi de ikke virker lenger. «Off-label» heter det ifølge artikkelen når ulike lusemidler som ikke skal blandes, likevel blir brukt sammen i norsk oppdrett, fordi det er eneste mulighet når lusa er blitt resistent.

Soya fra regnskog som fôr er med i artikkelen. Det er også et tema som fenger i et land med økende bevissthet om at masseproduksjon av kjøtt er basert på import av dyrefôr. Som nordmenn er det lett å stille seg solidarisk med dem som protesterer mot tyske megafjøs med industriell produksjon basert på soya. Kylling, gris, storfe, egg og melk for eksport. Men Norge har sitt motstykke i merdene som ødelegger havet, kystfisket og naturen. Slik tyske dyrefabrikker forpester lokalsamfunn, fortrenger mindre bønder og ødelegger natur.

Verden trenger mat. Men trenger den norsk industrilaks?

Annonse

I tyske lokalsamfunn er et hundretalls borgerinitiativ under mottoet «Bauernhöfe statt Agrarfabriken» dannet i protest mot nye dyrefabrikker som utkonkurrerer bønder. Bondegårder i stedet for agrarfabrikker. Noen vinner fram, mens andre taper. Hva med tilsvarende initiativ i norske lokalsamfunn mot nye merder, våre dyrefabrikker? Kystfiskere, miljøvernere, dyrevernere, villaksfiskere, grunneiere og andre engasjerte borgere har felles interesse av å ta fjordene, fisken, fossene og elvene tilbake. Vannet i hav, fjorder og elver er felleseie, rent vann som laksenæringa bruker gratis, til produksjon og markedsføring.

Tysk kjøtt er en viktig eksportnæring på samme måte som norsk laks. Det koster å pirke i lukrative eksportnæringer. Forskere fryses ut. Politikere og myndigheter kjenner seg forpliktet til å være næringens håndlangere, og kjempe for forlenget bruk av tvilsomme giftstoffer. Som for eksempel fôrtilsetningsstoffet ethoxyquin som brukes i norsk laksenæring. Forskning viser at stoffet kan føre til kreft. EU la ned forbud mot bruk av stoffet sist sommer. Norge har i Brussel i mange år kjempet mot forbud og kjemper fortsatt for å beholde ethoxyquin, ifølge en ny laksekritisk artikkel i Morgenbladet.

Forbedringer i oppdrettsnæringa blir aldri mer enn symptombehandling. Hovedproblemet er et system for produksjon av mat som krever giftstoffer og menneskemat som innsatsfaktorer. Det er et system som forfølges av en hel katalog av sykdommer. Er det ikke naturstridig at en matnæring må føre harde kamper i internasjonale organer for å bevare giftstoffer? I fjor døde ifølge Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet 53 millioner laks, før de ble mat. Er det prisen for å være verdens største lakseeksportør?

Sammen med laksen eksporterer Norge et system for matproduksjon. Spørsmålet er om verden er tjent med slike systemer som er i strid med alle forestillinger om mat på lokale ressurser og langsom, ren og bærekraftig mat. Verden trenger mat, men trenger den industrilaks fra en giftig fiskesuppe?

Neste artikkel

Kari Gåsvatn: På sporet av mikroplast i matjord