Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et lappeteppe uten grønt

Dragkampen om europeisk landbruk blir intens nå når EU har startet diskusjonen om landbrukspolitikken de neste årene.

Landbrukskommissær Phil Hogan: Han la nettopp fram forslag for neste periode i EUs felles landbrukspolitikk. Nå begynner dragkampen om forslagene. Foto: Vladimir Simicek / EU-kommisjonen

EUs jordbruksoppgjør gjelder for sju år om gangen, og nå har Kommisjonen nettopp lagt fram sitt forslag for perioden fra 2021. Som ved norske jordbruksoppgjør handler det om flikking og symptombehandling, uten å ta tak i grunnproblemene, at bøndene forsvinner og landsbygda og artsmangfoldet utarmes.

Som Norge har EU en overproduksjon som ødelegger bøndenes inntekt. Heller ikke EU greier å ta et oppgjør med kraftfôrlandbruket. EUs felles landbrukspolitikk CAP har i likhet med norsk landbrukspolitikk ulne og motstridende mål.

Subsidier til landbruk er ingen særnorsk øvelse, slik noen ønsker å framstille det. Landbruket i EU får hvert år bortimot 600 milliarder euro av skattebetalerne. Mesteparten fordeles som direkte støtte. Det kan gi absurde utslag, som når et tysk-nederlandsk-sørafrikansk møbelkonsern, Steinhoff, hvert år kan innkassere 5 millioner euro, bortimot 50 millioner norske kroner, på 20.000 hektar jord i Øst-Tyskland.

Etter mye att og fram legges det endelig opp til en øvre grense for hvor mye hvert bruk, hver investor og landgrabber, kan få i direkte støtte. Her ligger det eneste lyspunktet i forslaget, mener kritikerne av systemet. Men forslaget kan koke ned til ingenting når det har vært gjennom den politiske kverna i EU.

Vekst- og volummodellen reduserer alle andre hensyn til fromme ønsker.

Brexit betyr at landbruksbudsjettet krymper. Nedskjæringene er størst i det som kalles søyle 2, bevilgninger til formål som bygdeutvikling og miljøtiltak. En annen endring er forslaget om å overlate mer av landbrukspolitikken til de enkelte medlemsland. Landene skal få større frihet til selv å flytte penger mellom de to søylene.

Renasjonalisering av landbrukspolitikken kunne ha hatt noe for seg. Det er vanskelig å støpe 27 ulike land i samme landbruksform. Men landbrukskommissær Phil Hogan er samtidig opptatt av fortsatt eksportvekst og konkurransekraft. Det betyr fortsatt produksjon for verdensmarkedet av billig melk og kjøtt basert på soyaimport. Kappløpet mot bunnen fortsetter, mens det overlates til enkeltland å dempe presset.

Annonse

Å etterlyse mer konkurransekraft i landbruket er en annen måte å be om at bønder må levere enda billigere råstoff, slik at andre ledd i verdikjeden kan tjene mye penger. Det blir verken grønnere landbruk, mer levende bygder eller bedre inntekter av «mer konkurransekraft». Vekst- og volummodellen reduserer alle andre hensyn til fromme ønsker. Det hjelper ikke å desentralisere dersom den overordnede tvangstrøya er den samme.

Ved forrige CAP-revisjon ønsket daværende kommissær Dacian Ciolos et grønnere landbruk. Den reformen kokte bort i motstand og byråkrati. Hogan overlater nå til 27 medlemsland å ta grep for et grønnere landbruk. Ifølge kritikere er det ingen ting i forslaget som stimulerer til å støtte bønder som gjør noe ekstra for jord og miljø.

Landbruket skal digitaliseres, men dyrevelferd blir ikke nevnt. Det vil fortsatt lønne seg å ha store areal, men ikke å skåne drikkevann, humler og sommerfugler. Landbruks-koordinator for de grønne partiene i EU-parlamentet, Martin Häusling, omtaler det nye forslaget som et lappeteppe uten grønt.

Dragkampen om europeisk landbruk blir intens. Det som er nytt er at den ikke lenger avgjøres bare i indre sirkler og lukkede rom. En lang rekke røster fra sivilsamfunnet vil ha et ord med i laget. Folk oppdager kostnadene med vekst- og volumlandbruket, med dramatisk insektdød og andre økologiske kriser.

Greenpeace la for noen uker siden fram en rapport i Brussel og kritiserte med utgangspunkt i studier fra flere EU-land at det gis støtte til gigantiske kylling og grisefarmer. Klimaverstinger, sa den norske Greenpeace-lederen Truls Gulowsen og tolket rapporten er et forsvar for norsk tollvern.

Norge er ikke med i EU og kunne ha lagt opp til en annen type landbrukspolitikk. Men i store trekk bruker Norge samme oppskrift som EU: Vekst og volum. Resten er flikking på systemet for å dempe urettferdighet og misnøye blant bønder. Det er sannsynligvis bare et folkelig engasjement for et annerledes landbruk som kan føre til en ny retning, et paradigmeskifte, i retning et landbruk som spiller på lag med natur og lokalsamfunn. Det gjelder både for Norge og EU.

Dyrefabrikkene er mindre i Norge enn i mange EU-land, men drives etter samme logikk. Det kan nå et bikkepunkt også i Norge der volumlandbruket mister legitimitet. Gjengroingen av norske landskap er synlig for alle, selv om mange ikke forstår at det henger sammen med landbruksmodellen og fri flyt av billigmat. Modellen stanger i taket både i Norge og i EU.

Neste artikkel

Vil han ofre melkebøndene?