Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi drømte om Amerika

Verden trenger et USA som går foran. Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran.

Ikke foran: Donald Trump er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat, skriver Lene Westgaard-Halle, som ikke lenger drømmer om Amerika. Foto: Greg Lovett / Palm Beach Post / AP / NTB scanpix

Nytt år, nye muligheter. Det var kanskje det de tenkte, forfedrene våre som utvandret for over 100 år siden?

Mange av oss som bor på gårder i Norge har hatt besøk av amerikanske etterkommere av nettopp utvandrerne på 1800-tallet. Det var flere grunner til at folk på bygda forlot det de hadde i Norge for å starte på nytt på et annet kontinent.

Kanskje var storebror odelsgutt og tok over gården, kanskje var det vanskelig å få jobb, eller man opplevde politisk og religiøs undertrykkelse, mens for andre var eventyrlysten stor. Uansett grunn lokket friheten og mulighetene i USA. Dette førte til at vi etter Irland var landet i Europa med flest utvandrere.

Vi drømte om Amerika. Landet med muligheter for alle, ytringsfrihet, religionsfrihet, større personlig frihet og sterke borgerrettigheter. Amerika var en lysende, lokkende stjerne der borte på horisonten i vest.

Amerika har på svært mange områder fortsatt å gå foran, hvor «the American dream» har stått sentralt, hvor du ville lykkes uansett hvilket land du kom fra, hvilken religion du hadde, så lenge du jobbet hardt. Men det har gått i bølger, og i realiteten fikk langt fra alle ta del i disse drømmene. Dersom du var lillebroren til en odelsgutt i Norge, og reiste over for å søke lykken, hadde du mange muligheter i «the land of the free».

Var du derimot kvinne, eller av afrikansk opprinnelse, var situasjonen en ganske annen. USA har en spennende historie sammenvevd av svært stolte, men samtidig svært mørke øyeblikk. Perioder med diskriminering som i dag virker uvirkelig, og holdninger som i dag vekker avsky hos de fleste. USA har utviklet seg, på samme måte som Norge.

Norge og USA har nære historiske bånd. Ikke bare er vår egen grunnlov inspirert av den amerikanske, men da Norge ble selvstendig i 1905 var USA blant de første land som anerkjente selvstendigheten.

Når vi har et helt friskt, blankt år foran oss, er det også naturlig å se på året som har gått. Dessverre føyer 2017 seg inn i rekken av mørke år for USA.

For verden trenger et USA som går foran. Et land hvor individets frihet fortsatt settes høyt, hvor religionsfrihet er en dyd og hvor landets leder går foran.

Ikke et land som ledes av en person som har kommet til makten gjennom en skremmende splitt- og herskpolitikk. Hvor grupper settes opp mot hverandre, hvor hat og utenforskap dyrkes, hvor kvinner latterliggjøres, og skulle du, gud forby, være fra et arabisk land, helst bør «reise dit du kom fra», uavhengig av om du er like amerikansk som de amerikanske etterkommerne etter 1800-tallets nordmenn.

Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv.

Annonse

Det er ikke et USA jeg er stolt av. Det er ikke landet med en leder som gjør meg trygg. Det republikanske partiet har hatt mange svært dyktige politikere. Det samme har Demokratene. Donald Trump tilhører egentlig ingen av dem. Han er en opportunistisk forretningsmann med en politisk retorikk som spiller opp under frykt og hat.

Så hvorfor er dette relevant for oss i Norge? Sikkerhetspolitisk er USA og Norge fortsatt nære allierte. Forholdet til USA har hatt en sentral plass i Norges sikkerhetspolitikk i hele etterkrigstiden, noe som fortsatt er tilfellet i dag.

Jeg tror ikke Donald Trump klarer å rive det ned. Men vi bør likevel lære av det vi nå er vitner til. For selv om kjærligheten vi som enkeltindivider i Norge har hatt til USA nok har variert både gjennom historien og med politisk ståsted, opplever jeg at presidenten amerikanerne har valgt utfordrer oss på et nytt plan.

Vi har i mange år brukt begrepet «amerikanske tilstander» som noe negativt i Norge. Jeg håper vi, både politikere og velgere, lærer av det som nå skjer i USA.

Enkelte partier bruker samme politiske strategi i Norge. De fyrer opp under konfliktlinjer som kanskje egentlig er visket ut, eller bør viskes ut. By-land. Oslo-resten av landet. Elite-folk flest. Innvandrer-nordmann. Og mange av politikerne som gjør dette lykkes. For frykt virker, uavhengig av om det har rot i virkeligheten eller ikke.

Jeg tror vi er bedre enn det i Norge. Jeg kjenner folk både i by og bygd, folk både innenfor og utenfor Ring 3, politikere, lærere og bønder, heilnorske bygdefolk som helst ikke beveger seg over fylkesgrensa og innvandrere med forfedre fra både tre og fire land verden over. Vi må ikke være så redde for alt som er annerledes enn oss selv, og vi må ikke la oss lure av politikere som spiller på svakhetene våre.

Jeg drømmer ikke lenger om Amerika. Jeg drømmer om et Norge hvor vi er tryggere på oss selv, vår kultur og våre verdier enn at vi lar oss vippe av pinnen når vi møter den typen politikere.

Vi skal være stolte av at vi er ulike, nysgjerrige på folk som er annerledes, og ikke frykte at det rokker ved hva vi selv står for bare fordi noen andre mener noe annet. Verdiene våre og identiteten vår kan ingen ta fra oss, men vi skal vokte oss vel for politikere som prøver.

Lene Westgaard-Halle skriver fast i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre skribentene er Geir Pollestad, Torgeir Knag Fylkesnes, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

Verdens viktigste melkebonde