Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Torgeir Knag Fylkesnes: Feigingenes verdenssyn

Norge har alltid vært et spredtbygd og eksponert land. Ved å omfavne samarbeid og solidaritet har vi gjort oss selv sterkere.

Norsk: Å hjelpe folk i havsnød er en norsk verdi, påpeker skribenten. Foto: Guardia Costiera

Slik har vi skapt alt det vi har, og slik er vi blitt det vi er. Denne siden av vår identitet og historie finner Listhaug og co. grunn til å angripe.

Det er på Facebook det skjer. Det var her Listhaug valgte å poste sitt nå berømte innlegg, et bilde av mørke maskerte menn og teksten "Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran rikets sikkerhet”. Debatten har rast overalt. Ytterpunktene i flyktning- og innvandringsdebatten er blitt sterkere og mer høylytte.

Debattklimaet, som det så heter, er blitt stadig hardere, men når det stormer som verst kjennes det mer som å traske i sørpe enn å forsere enn storm – vi blir etter hvert vant til dette. Men hvem er det egentlige publikumet til Listhaugs sirkus? Den tause majoritet, hvem er vi, hva er vi laget av?

Ettersom Norge alltid har vært en havnasjon, og nordmenn alltid et havfolk, illustrerer et av kystens prinsipper noe av det vi er laget av. I generasjoner har det vært en plikt langs kysten å hjelpe når noen var i havsnød. Det var uvesentlig hvem det var, hvor de kom fra, om det var fremmede eller om du overhodet likte dem. Å hjelpe var en dyp plikt, en pakt en inngikk med folk en ikke kjente, men som fortalte folk rundt deg hvem du var.

Og var du en sånn som ikke hjalp til, da ble ikke bare ditt, men også slektas navn tilgriset. Det var et ultimat uttrykk for svakhet, redsel og karakterbrist å ikke stille opp når krisen var stor. For i samfunn hvor man er avhengig av hverandre er hjelp en plikt, og svik uakseptabelt.

Andres oppofrelse var den eneste redningstjenesten man hadde i tusenvis av år. Uten plikten ville samfunnene rakne. Det finnes uendelig med historier og beretninger langs kysten over hvordan folk gikk lenger enn langt for å hjelpe totalt fremmede fra døden til sjøs. Du trengte ikke elske eller like dem du risikerte livet for å redde, det var en ren, knallhard plikt.

Den samme tenkningen finner vi i landbrukets historie: Samhold og samvirke. Vi finner det i den parallelle historien om industri og arbeiderbevegelse: Solidaritet og samarbeid. Vi har bygd dette spredtbygde og verdensvendte landet på prinsippet om at alle er viktige, folk er folk. På ingen annen måte hadde vi klart å oppnå det vi har oppnådd.

Det er denne tenkningen Sylvi Listhaug, Frp, og det tause mannskapet i Høyre og Venstre nå angriper. Deres omfavnelse av høyrepopulistene er å forkaste prinsipper som ikke bare har fungert, men som i hundrevis av år har vært grunnlaget for vår overlevelse og, i gode tider, suksess.

Å hjelpe var en plikt, en pakt med folk en ikke kjente, som fortalte folk rundt deg hvem du var.

Annonse

De vil redusere alt vi er til en gjeng redde, svake idioter og villede oss til å tro at det er de i nød som er vår tids største problem – familier, enslige, gamle og unge på flukt fra krig.

Det er feigingens verdenssyn. I Frps verden er det riktig å dyrke allianser med land som er sentrale i massedrapene og overgrepene i Syria og Jemen. De synes det er uproblematisk at vi tjener godt på våpensalg ved at konfliktene fortsatt pågår. De vil at vi skal ignorere de massive overgrepene som daglig gjøres mot kvinner og barn, med menneskerettighetsbrudd over en lav sko.

Vi skal ikke engang reagere diplomatisk på handlinger til land som Tyrkia, USA, Israel eller Saudi-Arabia – vi skal holde oss inne med dem samme hva.

Derimot vil de at vi skal frykte alle de som flykter fra disse grusomhetene, mistenkeliggjøre deres motiver og deres verd. Men når var det typisk norsk å være på torturistenes side og frykte de torturerte? Det har aldri vært hvem vi er. Vi stiller opp.

Listhaug og co. kopierer en strategi som allerede har fungert i utlandet, og håper på samme resultater i Norges befolkning. Det er et spektakulært forsøk på å fortelle en helt ny historie om hvem vi er. Det er en fortelling som fremstiller oss som ynkelige. De fremstiller det som en sivilisasjonskamp. Men i realiteten er det våre egne dype røtter de angriper. De forsøker å mane frem det svakeste i oss, gjøre oss historie- og prinsippløse.

Når Listhaug og co. bruker korset og flagget for eget maktbegjær er de avhengig av svakhet for å lykkes. Vi står han av, for alt vi har og alt vi er.

Torgeir Knag Fylkesnes skriver fast i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre skribentene er Lene Westgaard-Halle, Geir Pollestad, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

Distriktsfylker kan tape i ny valglov