Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skal-skal ikke…redde jorda?

Først og fremst har handler det om å redde jorda vi bor på. Men har vi den politiske viljen, spør Else-May Botten i ukas Fra Løvebakken.

Ansvaret for å redde jorda er først og fremst politisk, skriver Else-May Botten. Foto: Thitikorn Suksao / Colourbox

Jeg har jobbet med næringspolitikk i mange år og sagt at vi lever i et land der næringslivet blir glade for utslippskrav.

Hvorfor? Jo, fordi det gir de konkurransefortrinn. Norsk næringsliv er absolutt i stand til å ta et skritt fram og finne løsninger som kan bremse global oppvarming. Skjerpende krav er derfor en god ting.

Men ansvaret for å redde jorda er først og fremst politisk. Da må vi være forutsigbare i rammer og bestillinger overfor næringslivet, ikke rote det til slik Frp/Høyre-regjeringen nå er i ferd med å gjøre.

Arbeiderpartiet er et industriparti. Vi vil skape arbeidsplasser og vekst i hele landet, både i nye og tradisjonelle næringer. Arbeiderpartiet er samtidig et klimaparti som prioriterer utslippseffekt foran symbolsaker og selvpisking. Alvoret krever denne tilnærmingen, ingen annen.

Da kommer vi ikke utenom karbonfangst og -lagring (CCS), med norsk industri som avgjørende medspiller. FNs klimapanel har laget 120 scenarioer for hvordan verden kan nå togradersmålet. CCS er del av så å si alle.

Betydningen kan illustreres med de tre norske prosjektene ved gjenvinningsanlegget på Klemetsrud, Norcem sin sementfabrikk i Brevik og Yara sin ammoniakkfabrikk på Herøya. Disse tre alene vil kunne redusere Norges CO2-utslipp tilsvarende 25 prosent av dagens utslipp fra en samlet, norsk bilpark. Greit å ha i bakhodet, når noen vil diskutere kjøredistanser på bygda i et klimaperspektiv.

I budsjettforslaget for 2018 foreslår regjeringen å kutte støtten til CCS-prosjektene med 90 prosent, til 20 millioner kroner. Samtidig gir den uttrykk for at satsingen står ved lag. Man kan dra på smilebåndet, men ikke alle synes det er morsomt:

«For industriaktørene er det viktig at det ikke skapes ytterligere usikkerhet om rammebetingelsene og politisk gjennomføringsevne. Tidligere er 2020-målet for CCS utsatt til 2022. Med dette forslaget til statsbudsjett er datoen skjøvet ut i det blå. Det foreslåtte kuttet betyr at framdriften i prosjektet reduseres, og en reell fare for at inngåtte avtaler må termineres og norske selskapers satsing på CCS legges ned.»

Sitatet er hentet fra et brev vi i energi- og miljøkomiteen på Stortinget nylig mottok. Avsenderen er en allianse bestående av blant annet LO-forbundene EL og IT, Industri Energi og Fellesforbundet, NHO-organisasjonene Norsk Industri og Norsk olje og gass, Bellona og ingeniørorganisasjonene Tekna og NITO.

Arbeiderpartiet kunne ikke være mer enig. Det er vanskelig å forstå hvordan man tenker rundt dette i regjeringen, eller i hvilken grad det tenkes. Erna Solbergs rot med tall da hun svarte meg i Stortingets spørretime (VG 30. og 31. oktober), gir hint om manglende fokus og interesse. Det har dessverre vært en gjenganger når vi ikke snakker om milliardgavene til fiffen, men om næringspolitikk som faktisk fungerer.

Da kommer vi ikke utenom karbonfangst og -lagring (CCS), med norsk industri som avgjørende medspiller.

Annonse

For det er også næringspolitikk vi snakker om, der potensialet er stort både for inntekter og arbeidsplasser. Velegnede geologiske strukturer gjør Nordsjøen høyaktuell som framtidig CO2-lager for en rekke europeiske land. Anslagene for nye arbeidsplasser varierer mellom 10.000 og 30.000 innen 2030. Og som med offshoreaktivitetens ringvirkninger ellers, vil disse komme i store deler av landet.

Først og fremst handler det likevel om å redde jorda vi bor på. I Stavanger nylig ble to CCS-standarder (ISO) lansert. Det skjedde etter et møysommelig arbeid av eksperter fra 16 land, med de norske i fremste rekke. Norge har kunnskapen, industrien og mulighetene.

Spørsmålet er om vi har den politiske viljen til å redde jorda?

Det burde ikke være et skal-skal ikke.

Else-May Botten er en av fem faste skribenter i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre fire er Lene Westgaard-Halle, Geir Pollestad, Tore Storehaug og Torgeir Knag Fylkesnes.

Havet privatiseres og jordbruket sentraliseres. Den politiske utviklingen går i samme retning både til havs og til lands, skriver Torgeir Knag Fylkesnes.

Vi har vært gjennom et valg hvor enkelte politikere har jobbet hardt for å løfte en polariserende debatt mellom bygd og by, skriver Høyres Lene Westgaard-Halle.

• Geir Pollestad: Den manglande forståinga av kva dei frivillige organisasjonane si rolle er i Noreg kan forklare kvifor regjeringa kuttar så mykje til dei.

Neste artikkel

Utdanningsseier til KrF