Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Norge er for lite for Erna Solberg

Mindreverdighetskompleks ser ut til å være motoren i regjeringens mange, ulike reformer.

Statsminister Erna Solberg på statsministerens kontor. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

«SV burde heller vært stolt av at Norge preger debatter internasjonalt enn å være smålig opptatt av å markere sine egne små politiske standpunkt» var Erna Solbergs svar på min kritikk av regjeringens fiskeri- og havpolitikk. Et avslørende lite innblikk i hvordan vår statsminister tenker for tiden.

Norge er stort i areal med spredte og rike naturressurser, men en liten befolkning. Derfor bor vi spredt for å høste av ressursene. Derfor er vi Europas mest spredtbygde befolkning.

Den lille befolkningen vår gjør samtidig at vi aldri kan konkurrere med andre land i størrelse på byer og institusjoner. Det burde være en kjensgjerning. Likevel er det mange rare forsøk på akkurat å ville være noe annet, noe vesentlig større.

Vi har for eksempel slått sammen sykehus i Oslo som gjør Oslo universitetssykehus til et av de største i hele Europa. Med regjeringens velsignelse har Høgskolen i Oslo og Akershus nylig gått gjennom et navneskifte – til Oslo Met – som er et forsøk på å skildre Oslo som en metropol på lik linje med New York og London. I samme stil kan vi se Oslos forsøk på å bygge en downtown med Barcode i Bjørvika som et uttrykk for det samme storhetsforsøket. Oslo er by the way en av Europas minste hovedsteder.

Vinnerne er tørrskodde fiskere i Armani-dress, langt borte fra kystens virkelighet.

Men det er langt fra bare i hovedstadsstrategien vi ser dette mønsteret. I fiskeri- og havpolitikken, selve fundamentet for Norges vekst og velstand, fører regjeringen en politikk for de store aktører, med stor kapital. En bevegelse bort fra den kystbaserte fiskeripolitikken hvor utgangspunktet er nettopp erkjennelsen av at vi bor spredt fordi ressursene er spredte.

Plutselig er det bærerne av Norges stolte kysttradisjon som er taperne, kystfolket, mens vinnerne er tørrskodde fiskere i Armani-dress, langt borte fra kystens virkelighet.

Annonse

Ideen om at det lille, lokale og spredte er en svakhet i seg selv, og må erstattes av noe stort og bedre, ser vi også i landbrukspolitikken. Her skal støtteordningene styres bort fra de små og i retning av de store, intensive brukene – stikk i strid med kjensgjerningen om at dyrkbarheten i Norge er spredt, og at vi derfor må ha mange småbruk rundt omkring for å utnytte arealressursene. Vel å merke dersom nasjonal evne til å brødfø egen befolkning fortsatt er målet.

Mindreverdighetskomplekset ser ut til å være motoren i regjeringens mange, ulike reformer. Fylker og kommuner tvangssammenslås, med en kommunalminister som ikke har en idé om hva disse nye store enheter skal gjøre, foruten at de blir bedre av å være store.

Politiet sentraliseres, tilstedeværelse og kunnskap om lokale forhold erstattes av utrykningstid og store ”robuste” enheter. Høgskoler og universiteter samles, sykehus legges ned, Skatteetaten, NAV og Lånekassen flykter inn på stadig færre og større kontorer. Staten ser ut til å trives best stor, og lengst mulig unna eget folk.

Jeg mener vi må forstå dette mindreverdighetskomplekset psykologisk, for det er ubegrunnet og irrasjonelt. Livet i et lite land, med spredtbodde innbyggere og små institusjoner, er ubehagelig for mange. Og ubehaget er til stede på Statsministerens kontor til daglig. Der skuer hun ut i den store verden når Norge oppleves for lite og trangt.

Slik var det da Solberg reagerte på min kritikk av regjeringens brudd på norsk hav- og fiskeripolitikk. Her skulle hun løfte Norge i den store verden, gi verdens største økonomier et par alvors ord om hvordan havet skal forvaltes bærekraftig.

Og så kommer SV drassende med den lille virkeligheten i Norge. Denne ”lille” virkeligheten blir for liten for vår statsminister. At hennes regjering fører en fiskeri- og havpolitikk som svekker kystbefolkningen og som utfordrer havets ressurser klarer hun ikke se relevansen av, der hun står foran verdens mektigste og skal snakke om bærekraftig havpolitikk.

Tenk om vi hadde hatt en statsminister som tenkte bitte litt som Island. Der har vi et land som virkelig forstår at de aldri kan bli best på å være stor, men kan bli best på å være små. Som har forstått at en ikke kan konkurrere med de store landene, byene eller kapitalmiljøene på deres premisser – styrken må finnes i det små. Det ville vært et rasjonelt utgangspunkt for nasjonsbygging i et land som Norge.

For når det kommer til stykket er vi jo mer lik Island enn Tyskland, Oslo er mer lik Cardiff enn London. Det er verken pinlig eller noe å gremmes over. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med, det er vårt utgangspunkt.

Neste artikkel

Frustrert over at KrFs unge ønsker å regjere med Frp