Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det må kraftigere lut til for dagligvarebransjen

Det er en grunn til at markedsliberalistiske USA har en antitrust-lovgivning, skriver Gunnar Gundersen i ukas Fra Løvebakken.

Størst: Norgesgruppen, her ved konsernsjef Runar Hollevik, er den største dagligvarekjeden i Norge med en markedsandel på 43,2 prosent. Foto: Siri Juell Rasmussen

Konkurranse eller mangel på sådan i dagligvaremarkedet er igjen et hett tema. Sist uke tok Coop-sjef Geir Inge Stokke til orde for at Norgesgruppens vekst må stagges. Jeg tok selv til orde for at det er på tide å vurdere endringer både i distribusjonsleddet og anti-trust-lovgivning i Norge, og møtte en viss motstand mot det siste fra både BI-lektor Odd Gisholt og konkurransedirektør Lars Sørgard.

Jeg er enig med begge i at dette ikke er en enkel problemstilling. Vi er alle forkjempere for at de som er gode til å konkurrere skal få gevinsten, og vi skal vokte oss vel for å gjøre noe som tar denne gevinsten fra private aktører. Men dersom det nå har blitt så betydelige stordriftsfordeler at markedet helt naturlig drives mot monopoldannelse, er det min jobb som politiker å lufte mulige grep som kan tas.

For sterk konsentrasjon vil ramme forbruker. Vi må sikre et mangfold og vi må sikre konkurranse. Tusenkroner-spørsmålet er om utviklingen i dagligvaresektoren har kommet til et punkt der det er grunn til å vurdere om konkurransesituasjonen fortsatt ivaretar forbrukernes langsiktige interesser. Eller om vi er på vei dit.

Se på verdikjeden i matmarkedet. Vi har over 40.000 bønder, og et tilsvarende antall industriarbeidsplasser som bearbeider råvarene. Ifølge Nibio er det over 2.000 bedrifter i matindustrien. Vi har mer enn 100.000 ansatte i distribusjon og butikk, som til sammen selger dagligvarer for ca. 250 milliarder kroner. Men det er bare tre aktører som har hånden om produktene og milliardene når de selges til deg og meg.

Norgesgruppen er den største innkjøperen og distributøren, har store eierinteresser på industrileddet og har også kontroll over anslagsvis 50 prosent av utsalgsstedene inkludert kiosksegmentet. Det sies at Norgesgruppen i kraft av sin størrelse har noen prosentpoeng bedre innkjøpspriser enn sine konkurrenter.

Det betyr i så fall at de har noen milliarder kroner i «forsprang» på sine konkurrenter. Ja, det skyldes at Norgesgruppen har vært flinke, men det gir også grunnlag for å spørre om de har lyktes så godt at dagligvaremarkedet er i ferd med å utvikle seg i en monopollignende retning.

Konkurransetilsynet følger utviklingen nøye. Samtidig har tilsynet fokusert på konkurransen på de enkelte ledd i verdikjeden, særlig sisteleddet og den lokale konkurransen mellom butikker fra ulike kjeder. Da Coop kjøpte Ica måtte de avstå 50 butikker til Norgesgruppen. Da Bunnpris flyttet sin distribusjon til Norgesgruppen, skjedde det med tilsynets velsignelse.

Tankene om en anti-trust-lovgivning i Norge er å trekke dette enda lengre.

Annonse

Jeg sier ikke at tilsynet vurderte disse sakene feil, men resultatet er uansett at den aktøren som fra før var størst i den samlede verdikjeden ble enda større. På nasjonal basis økte Norgesgruppens styrke overfor sine konkurrenter og leverandører.

La meg ta et eksempel fra en annen bransje: I telesektoren er tilgangen til Telenors telenett regulert. Uten alles tilgang til telenettet på like vilkår, ville vi ikke hatt konkurransen vi har mellom ulike abonnementsleverandører. Strømmarkedet er likedan. Forskjellen på Telenors posisjon i telenettet og Norgesgruppens posisjon som distributør i dagligvaresektoren, er at Telenor ble født med denne fordelen mens Norgesgruppen har tilkjempet seg den gjennom konkurransen.

Jeg mener likevel det er på tide å vurdere om det har noe for seg å kopiere tenkningen på telesektoren over til dagligvaresektoren for å sikre den fremtidige konkurransen i dagligvaremarkedet. På den måten kan stordriftsfordelene i distribusjon i dagligvaresektoren bli opprettholdt, samtidig som alle aktører får bedre mulighet til å konkurrere på like vilkår om forbrukernes gunst i butikkene.

Jeg registrerer at både Gisholt og Sørgard gir uttrykk for at dagens konkurranseregelverk er godt nok til å gripe inn dersom en stor aktør ødelegger konkurransen gjennom sin atferd. Men her snakker jeg ikke om et inngrep mot en enkelt aktørs opptreden, men om et tiltak som kan endre en del av verdikjeden. Ingenting ville glede meg mer enn om også Konkurransetilsynet vurderer dagens regelverk som tilstrekkelig til å gjøre slike grep.

Om det ikke er tilfellet, mener jeg vi må endre konkurranseloven slik at vi øker Konkurransetilsynets mulighet til å legge et helhetlig verdikjedeperspektiv til grunn for inngrep på et bestemt ledd. Tankene om en anti-trust-lovgivning i Norge er å trekke dette enda lengre. Tanken kan hende er radikal, men det er samtidig en grunn til at markedsliberalistiske USA har et slikt regelverk.

Neste artikkel

Jeg vil bidra til at Høyre er en tydelig stemme i distriktsdebatten