Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det er på tide at bønder og fiskere gjør sitt inntog i 1. mai

I årene fremover står det et slag om vårt hav og vår jord, som får stor betydning for fordeling av makt og rikdom i Norge generelt. Fagbevegelse, fiskere og bønder har en felles interesse av å samles i kampen.

Felles kamp: Bønder og fiskere er arbeidsfolk. Krav om bedre fordeling av makt og rikdom har stor støtte og sympati i arbeiderbevegelsen, skriver Torgeir Knag Fylkesnes. Her fra 1. mai-feiringen i Oslo i fjor. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Med unntak av EU-kampens heteste år har ikke 1. mai vært en viktig markeringsdag for bønder og fiskere. Det har vært den tradisjonelle fagbevegelsens dag. Selvsagt har enkeltbønder og – fiskere deltatt, men sjeldent deres organisasjoner.

En kan forstå dette historisk, både gjennom hvem som skapte dagen og hvilke krav som har preget dagen. 1. mai ble skapt av sosialistiske bevegelser på slutten av 1800-tallet, og spesielt var denne bevegelsens kritiske syn på eiendomsrett omstridt, særlig blant bønder. 8-timers normalarbeidsdag var omtrent det eneste kravet frem til 1919, et krav som var lite relevant for bønder og fiskere.

Industriarbeidernes kamp for rettferdig lønn og arbeidstid preget første fase, og har siden utvidet seg til generell lønns- og arbeidstidskamp for lavtlønte og kvinner, kamp mot sosial dumping, arbeidsledighet, rasisme, krig og EU, kamp for likeverd, rettferdighet og internasjonal solidaritet.

LO har vært en sentral arrangør i alle disse årene. I de siste årene har 1. mai-bevegelsen blitt utvidet og flere grupper arbeidsfolk har bidratt og vært med på å prege dagen med sine krav. Men fortsatt har altså ikke bøndenes og fiskernes organisasjoner følt seg hjemme. Jeg tror tiden er moden nå.

1. mai handler om makt. Det er dagen arbeidsfolk viser styrke og samhold, og synliggjør krav til endring overfor makta og storsamfunnet. Bønder og fiskere er særegne grupper, og svært forskjellig fra hverandre. Men det som kjennetegner begge er at politikk avgjør rammebetingelsene i deres arbeidshverdag.

Fundamentale spørsmål som hvor og hvem som skal få fiske, hvem og hvor en skal kunne drive jordbruk, bestemmes til syvende og sist av storting og regjering.

Rettferdighet, fordeling og fremtid i begge disse næringene avgjøres med andre ord ”over hodet” på fiskere og bønder. For såpass stedsavhengige næringer er disse spørsmålene dype. Politiske endringer kan frata historisk sterke bygder og fiskesamfunn livsgrunnlaget og dermed rive opp en kultur det har tatt tusener av år å bygge.

Etter snart fem år ser vi nå konsekvensene av Frp og Høyres politikk. Det pågår en stor omfordeling av makt og rikdom innen både fiskeri og jordbruk. Gjennomgående er det de store, intensive aktørene som begunstiges, på bekostning av mindre båter og bruk.

Forskjellene i inntekt og makt mellom de store og de små øker, bygder og ungdommens muligheter svekkes. Utviklingen må snus før det er for sent. Den blåblå begunstigelse av de største aktørene kan raskt bli svært vanskelig å omgjøre.

Rettferdighet, fordeling og fremtid i begge disse næringene avgjøres med andre ord ”over hodet” på fiskere og bønder.

Annonse

Råkjøret til de blåblå griper også inn i selve kjernen av hvordan vi har organisert fiskeriene og jordbruket i Norge.

Norge har lenge vært en av verdens fremste fiskerinasjoner. Det har ikke kommet av seg selv. Det er vår unike modell for organisering av fiskeriene som har vært suksessfaktoren. I fiskeriene har prinsippene om at havet eies av fellesskapet, at fiskeflåten skal eies og drives av aktive fiskere, og at all omsetning av fisk skal gå gjennom fiskernes organisasjoner, stått fjellstøtt.

Frem til nå. Med Sandberg som fiskeriminister ser vi at alle disse prinsippene utfordres. En blind tro på markedsliberalisme trumfer det som har kjennetegnet vår suksess i uminnelige tider.

Med et så vinterlig og karrig utgangspunkt er det utrolig hva vi faktisk får ut av jorda i Norge. Det som skiller Norge fra de fleste andre land er den særegne norske landbruksmodellen hvor samvirketanken har vært sentral. Samvirkene sørger for å garantere bøndene inntekt, omsetning og markedsregulering for deres produkter. Og bøndene har hatt direkte innflytelse over den løpende jordbrukspolitikken helt siden 1950, da deres organisasjoner fikk forhandlingsrett om hovedavtale med staten.

Med Jon Georg Dale (Frp) som landbruksminister utfordres både samvirkemodellen og forhandlingsretten. Landbrukspolitikken i Norge glir langsomt i retning av land hvor landbruket er i konstant krise og forvitring.

Bønder og fiskere er arbeidsfolk. Krav om bedre fordeling av makt og rikdom har stor støtte og sympati i arbeiderbevegelsen. Dessuten har kampen klare internasjonale dimensjoner. Situasjonen for fiskere og bønder i store deler av verden er svært utfordret.

En sentral erkjennelse med 1. mai er at man ikke vinner ved å stå alene. Seieren kan kun oppnås ved å samle likesinnede til kamp. I årene fremover står det et slag om vårt hav og vår jord, som får stor betydning for fordeling av makt og rikdom i Norge generelt. Fagbevegelse, fiskere og bønder har en felles interesse av å samles i kampen.

Torgeir Kna Fylkesnes er en av fem faste skribenter i Nationens spalte Fra Løvebakken. De andre fire er Lene Westgaard-Halle, Geir Pollestad, Else-May Botten og Tore Storehaug.

Neste artikkel

Dyrene må få dekket sine naturlige behov