Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Trenger vi EU eller omvendt?

Tilgangen til forskningsmidler er i stor grad avhengig av hvilket fagområde man jobber på. I Norge er det for eksempel enklere å finne finansiering til forskning på lakseoppdrett enn på svin eller kylling

Forskning: Her blir en bit av en elghjerne undersøkt på Veterinærinstituttet. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Jeg har de siste månedene brukt mye tid på søknader om forskningsmidler fra EUs program Horizon 2020 (H2020). Min første søknad til EU skrev jeg i 1999 og siden har jeg deltatt i EU- prosjekter nokså kontinuerlig. Både søknadsarbeid og prosjektdeltakelse gir jevnlig berg-og-dalbaneopplevelser, så det er naturlig å reflektere rundt nytten av dette arbeidet.

Norge bidrar gjennomsnittlig med over fire milliarder kroner årlig til H2020. Pengene i H2020 er konkurranseutsatt, og norske forskere må konkurrere på like vilkår som forskere fra EU-land. Betydelige summer forsvinner i byråkrati, og problemstillingene det skal forskes på er ganske ofte fjernt fra de problemstillingene vi er mest opptatt av i Norge. Samlet bidrar det til en del skepsis og misnøye i norske forskningsmiljøer.

Både i H2020 og syv tidligere rammeprogrammer for forskning i EU, har nytteperspektivet stått sentralt for utlysning og fordeling av penger. Forskningen skal løse konkrete samfunnsproblemer, og forskerne selv har liten frihet til å definere hva det skal forskes på. Norges forskningsråd, støttet av politikere og næringsinteresser, har latt seg påvirke til å gå samme vei i Norge.

Tilgangen til forskningsmidler er i stor grad avhengig av hvilket fagområde man jobber på. I Norge er det for eksempel enklere å finne finansiering til forskning på lakseoppdrett enn på svin eller kylling. Årsaken er naturlig nok at norsk lakseoppdrett er en eksportindustri med milliardinntekter, i motsetning til svine- og kyllingproduksjon, som så langt har vist liten internasjonal konkurranseevne.

Hvorfor skulle EU ønske å styrke en næring som nesten bare er norsk og klarer seg godt uten støtte? EU har store utfordringer knyttet til dyresykdommer som ikke utgjør et stort problem i Norge, og ønsker seg flere arbeidsplasser, nye næringer og mer kostnadseffektiv og trygg matproduksjon. Mange EU-land i sør og øst sliter dessuten økonomisk og sosialt, noe som krever ekstra oppmerksomhet og tiltak. Prioriteringene i H2020 bærer preg av disse behovene.

Det finnes gode grunner til å la være å søke EU-prosjekt. Tenk over om du selv ville kjøpt lodd i et kakelotteri hvis: 1) Kaka som loddes ut ikke ser veldig god ut, 2) kakestykkene er små, 3) sannsynligheten er stor for at du ikke vinner kaka, og 4) loddene er ekstra dyre i akkurat dette kakelotteriet?

I H2020 er svin, kylling og havabbor viktigere enn laks. Siden sykdomsbildet hos svin og kylling i EU og Norge er svært ulikt, risikerer norske partnere i første omgang å bli tilbudt rollen som kontrollgruppen uten sykdom, hvis de ønsker å delta i et prosjekt. Det gir en litt perifer og beskjeden rolle, men er også en anerkjennelse av godt norsk dyrehelsearbeid som med fordel kan markedsføres bedre fra norsk side. Det gjør vi bedre gjennom slikt samarbeid, enn ved å sitte hjemme på berget.

Norsk forskning på kylling og svin har mer å bidra med enn beskjedne sykdomsproblemer.

Annonse

Rollen man får i et stort forskningsprosjekt avhenger ofte av en selv. Vilje til å ta på seg ansvar og oppgaver blir ofte belønnet med begeistring og samtykke. Selv har jeg ledet hele eller deler av de fleste EU-prosjekter jeg har vært deltatt i. Det har gitt meg betydelig innflytelse på prosjektenes retning og innhold, og ikke minst anerkjennelse og en stemme inn til viktige miljøer utenfor Norge. For min arbeidsgiver og Norge tror jeg det er verdt noen kroner.

Fangst av havabbor rapporteres i økende grad langs norskekysten. Oppdrett av denne og andre gode matfisker foregår i varmere land. EU ser for seg et enormt vekstpotensial for akvakultur i Europa, og da tenker de altså ikke på laks. Norske fagmiljøer kan foreløpig velge å konsentrere seg om laksen uten dramatiske konsekvenser. På lengre sikt går vi da helt sikkert glipp av kunnskap, verdiskaping og innflytelse.

Norsk forskning på kylling og svin har mer å bidra med enn beskjedne sykdomsproblemer; – kanskje nettopp derfor. Høy fagkompetanse og evne til å tenke kreativt gir lett plass i EU-prosjekter hvor ideer kan prøves ut og utvikles under mer utfordrende betingelser enn i Norge. Lykkes man da, vil løsningen ha stor gjennomslagskraft. Når det er lite penger å hente til forskning på kylling og svin i Norge, så er H2020 kanskje ikke så dumt?

Jeg tror at vi trenger EU, og omvendt. Jeg tror nemlig at: 1) kaker kan smake bedre enn de ser ut, 2) små kakestykker er bedre enn ingen, 3) det er mye nytte i å delta, og 4) prisen samlet sett ikke er for høy. Men, jeg vet også at mindre byråkrati ville gjort kakene større og mer smakfulle. Sett i gang!

Agronomene Ragna Kronstad og Øystein Heggdal skriver hver måned i Nationens spalte Faglig snakka, sammen med forskere fra Veterinærinstiuttet og Ruralis. Du kan lese flere tekster fra Faglig snakka-spalten her.

Neste artikkel

Grønt lys for infrarød produktkontroll