Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Redder vi mangfoldet ved å bli vegetarianere?

Jeg spiser visse typer kjøtt og ost med glede. Det kobler meg på det landskapet jeg er en del av. Denne sammenhengen er fort gjort å glemme i Oslo, skriver Ragna Kronstad.

Mindre mangfold: Om beiteenga eller slåttemarka gror til med busker og trær, så fjernes matfatet til mange av de pollinerende insektene, skriver Ragna Kronstad. Foto: Siri Juell Rasmussen

Dyr er siste tema av Samtiden, som er et tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål og om pleier å sette dagsorden på aktuelle tema i samtiden. Undertittelen er «Dyrene dør, du lever som før?». Biologer, naturvernene, filosofer og dyrevernsaktivister har bidratt med mange ulike vinklinger.

Jeg trodde hovedfokus ville være på artsutryddelse. Men arter på individnivå virker til å være lettere å forholde seg til enn at arter dør fullstendig ut, og at økosystemene som vi er avhengig av rakner. Under lanseringen av nummeret proklamerte også redaktøren at han som kjøttelsker hadde blitt vegetarianer. Vi står ovenfor den sjette masseutryddelsen, som er grundig redegjort for i bestselgeren av en bok med samme navn i 2015. Men redder vi verden gjennom å slutte med husdyr?

Nordmenn fulgte etter reinsdyra og andre ville beitedyr etter istiden rundt 9000 år før Kr. I 3700 f. Kr er det dokumentert hold av husdyr. Det utviklet seg et småfe- og storfehold som baserte seg på sesongboplasser. En gang i tiden hadde hver gård flere støler. Vi gikk fra vårstøl og så videre til sommerstøl. Alt strevet var for å følge graset og urtene, vår største ressurs til matproduksjon i dette landet. Husdyrene omdanner solenergien til protein for oss. I norrøn mytologi finner vi Audhumbla, urkua som ga oss melk. Vi har syrnet melk, laget gamalost og speket kjøtt i utallige generasjoner.

Men hva er sammenhengen mellom beitedyr og å hindre artsutryddelse? En lang rekke arter av planter og pollinerende insekter trives best i åpent landskap som er skapt i samspill med både ville og temmede beitedyr fra en tid Norge ikke var funnet opp en gang. I våre dager finnes disse plantene og insektene i kulturlandskapet, som er skapt i samspill med nordmenns bruk av naturen. På én kvadratmeter slåttemark kan det være 50 plantearter.

Mange av blomstene og de pollinerende insektene som villbiene, sommerfuglene og humlene, har utviklet seg til å være nøyaktig tilpasset visse type blomster. Blomstene på sin side har utviklet seg til å bli avhengig av et visst jordsmonn eller vegetasjonssamfunn som er skapt i samspill med beitedyr eller slått og fraværet av voksesterke planter.

De sjeldne plantene i kulturlandskapet blir borte om det brukes gjødsel. Gras som dør og blir liggende på enga og ikke havner i vomma til en drøvtygger gjennom slått eller beite gir en gjødslingseffekt. Graset må slås eller spises for at blomstene skal trives. Det blir ikke superavlinger, men blomster som prestekrager, rødknapp, gulmaure, knoppurt og blåklokke overlever.

«Her i asfaltjungelen tenker vi ofte ikke på at vi bor et land egnet for drøvtyggere.»

Annonse

Om beiteenga eller slåttemarka gror til med busker og trær, så fjernes matfatet til mange av de pollinerende insektene. Noen frø trenger også gjerne en liten bar flekk med lys for å spire. Dyretråkk hjelper til her. Søstermarihånd, som er fylkesblomsten i Telemark, er et eksempel på en slik blomst. Jo større blomstermangfold, desto bedre får våre pollinerende insekter det. De sistnevnte er vi og avhengig av i kommersiell produksjon selv om tambiene gjør en imponerende jobb. Villbiene går rundt hele treet, og noen flyr også i dårlig vær, og gir fruktbønder jevnere og større avling.

I dag skjøttes artsrike slåttemarker med ekstra bevilgninger fra myndighetene gjennom spesialordninger. I 2016 ble det gitt tilskudd til skjøtsel av mer enn 600 slåttemarker. Men skjøtsel av det artsrike kulturlandskapet må også være en del av et levende og lønnsomt landbruk. Ikke bare bli del av et «museumslandskap» uten at graset går til fôr, selv om sistnevnte aktivitet må applauderes. Det gjøres en enorm frivillig innsats her.

Jeg spiser visse typer kjøtt og ost med glede. Det kobler meg på det landskapet jeg er en del av. Denne sammenhengen er fort gjort å glemme i Oslo. Her i asfaltjungelen tenker vi ofte ikke på at vi bor et land egnet for drøvtyggere. Nå er det også bestemt av landbruksmyndighetene her i hovedstaden at de gamle norske sauerasene skal bli mindre lønnsomme å slakte.

Kvalitetstillegget på 500 kroner kan kun utbetales de med slakteklasse O+. Da faller de gamle rasene ofte ut. Men samtidig er det ofte disse rasene som er gode til å skjøtte et artsrikt kulturlandskap i visse deler av landet, som kystlyngheiene for eksempel. Det er nå overlatt til oss forbrukere å betale for. Som vegetarianer kan du bli med å kjøpe ull, skinn og meieriprodukter, vi andre kan også velge kjøtt som støtter opp om under det biologiske mangfoldet.

Neste artikkel

Snubletrådar i kommunereforma