Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Øystein Heggdal: Spis mer enmaga dyr

Hvis vi vil redusere vårt fotavtrykk bør vi vri kjøttforbruket over på mer enmaga dyr, ikke mindre, skriver Øystein Heggdal i denne ukas Faglig snakka.

Hvis vi vil redusere vårt fotavtrykk bør vi vri kjøttforbruket over på mer enmaga dyr, ikke mindre, skriver Øysten Heggdal.

Det blir jevnlig hevdet at vi bør redusere forbruket av gris og kylling fordi de to enmaga dyrene fôres med kraftfôr som heller burde ha vært brukt som mat til enmaga mennesker. Skal vi spise kjøtt, bør vi spise kjøtt fra drøvtyggere som kan nyttiggjøre seg fôrråvarer som vi enmaga dyr ikke kan.

Det er ingen tvil om at verdens produksjon av kjøtt har en enorm miljøpåvirkning. Det krever store arealer, mye vann og drivstoff og det er etisk tvilsomt å ha på milliarder av dyr i fangenskap. Vi kan nok alle være enige om at vi bør redusere kjøttforbruket.

Problemet er at verdens forbruk av kjøtt bare øker og øker. Fra 70 millioner tonn i 1961 til over 315 millioner tonn i 2013. Og selv om kjøttkonsumet i enkelte i-land ser ut til å ha nådd et toppunkt, er u-landenes kjøttappetitt ad oppadgående og det er også i disse landene befolkningsveksten og den økonomiske veksten er høyest. Kjøttkonsum er nesten bare en funksjon av disponibel inntekt. Mer inntekt = mer kjøtt. Og det er de enmaga dyrene som øker mest.

Forsknings-publikasjonen Our World In Data har samlet statistikken for verdens kjøttforbruk siden 1960-tallet og fram til i dag, og den viser at for femti år siden var storfekjøtt den mest dominerende produksjonen med 40 prosent av markedet. Gris kom på andreplass med 34 prosent og kylling på tredje med 12 prosent. I dag har gris knepent blitt størst med 35 prosent, tett etterfulgt av kylling på 34 prosent. Storfe er halvert ned til 20 prosent av totalen.

I dag produseres det 40 prosent mer både av gris og av kylling, enn verdens totale kjøttproduksjon for 50 år siden. Det er altså nettopp de dyrene som konkurrerer i matfatet med oss mennesker som øker. Hva kan så grunnen til det være? Er det det onde agrokjemiske-industrielle kompleks som er på ferde igjen? Er det landbrukspolitikken og pølse-Hansen som lurer i buskene? Nei, det er noe mye mer grunnleggende.

Avl er det som på engelsk kalles for “a numbers game”; avl går raskere om du får et stort antall individer å selektere egenskaper blant. Purker kan produsere 20 til 35 smågris i året, og ei høne legger 250 til 300 egg i året. I motsatt ende finner vi søya som får to-tre lam i året og kua som får en kalv i året. Det har vært avlsframgang på drøvtyggere også, spesielt på melkeproduksjon hos kyr, på dyrehelse og i noe redusert framfôringstid på okser, men grisen og kyllingen overgår alt.

Purka har doblet smågrisproduksjonen på femti år og slaktegrisen når slaktemoden alder raskere på 30 til 40 prosent mindre fôr. Sekstitallskyllingen nådde slaktemoden alder på 80-100 dager, og en tosifret tapsprosent var ikke uvanlig. Nå er kyllingene slaktemodne på 30 dager, de bruker langt under halvparten så mye fôr og de har tapsprosent ned mot ett-tallet.

Problemet er at verdens forbruk av kjøtt bare øker og øker.

Annonse

Det samme gjelder ute i åkeren. Plantene vi baserer kraftfôret på har avlinger rundt tre ganger høyere enn for femti år siden. Grunnen til at vi har tømt ressurser, kapital og forskning inn i å øke avlingene på ettårige åkervekster er ikke for at vi skal lage kraftfôr til enmaga husdyr. Det er på grunn av en annen enmaga dyreart med litt over sju milliarder individer, som elsker pizza, pasta, brød, nudler, øl, brennevin og taco-fredag. Og når denne kresne dyrearten har fått sitt er det enda masse til overs. Som en sideeffekt har vi gjort råvarene til kraftfôr radikalt mye billigere og bedre. Vi kan til og med avse råvarer til å lage bioetanol og biodiesel.

Ut av jordens isfrie areal bruker vi mennesker nå rundt 40 prosent til matproduksjon, men mesteparten, hele to tredjedeler, er ekstensive beiter og flerårig eng. Vi har blitt så utrolig effektive i å dyrke ettårige vekster at all plantekost vi mennesker spiser og drikker i tillegg til alt kraftfôret til alle verdens griser, kyllinger og drøvtyggerne spiser, kommer fra rundt 12 prosent av jordens overflate.

På de resterende to tredjedelene har ikke mye skjedd. Flerårig eng har økt avlingene litt, mens det på ekstensive beiter i grunn ikke har vært noe utvikling. Når da det praktisk talt ikke har vært endring i fôrforbruk hos sau og storfe på beite er også produksjon per arealenhet statisk. Mer kjøtt = mer areal.

For kyllingen har det vært motsatt. Halvert fôrforbruk ganget med tre ganger så høye avlinger gir seks ganger så mye animalsk protein per arealenhet i dag, kontra for femti år siden.

Hvis vi vil redusere vårt fotavtrykk bør vi vri kjøttforbruket over på mer enmaga dyr, ikke mindre.

Neste artikkel

Klimadom opprettholdes av ankedomstol i Nederland