Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Myter om urban matproduksjon

Fikse ideer og adjektiver om bærekraft høres bra ut, men når en begynner å se på de kjedelige realfagene bak, så rakner hele konseptet, skriver Øystein Heggdal.

Energikrevende: Hydroponisk salat hadde hele 11 ganger høyere avling per arealenhet. Men energibehovet til oppvarming, nedkjøling og belysning var hele 82 ganger større. Foto: Frank May / NTB scanpix

For at Oslo skal bli en grønnere by vil nå BySpire sette i gang og dyrke grønnsaker blant annet i bomberommet i Stensbergparken, og de har som mål å redusere norsk import av urter, kål og salat med hele 30 prosent innen 2020, skriver avisa Vårt Oslo 8. juni. De vil bruke en teknologi som kalles for hydroponi, der plantene dyrkes uten jord og kun med tilførsel av næring, lys og vann. Dette mener BySpire skal gjøre at Oslo kan oppfylle sine mål om kutt i klimautslipp og gjøre byen mer bærekraftig.

Les også: Er urbant landbruk et grønt sminkelag?

BySpire er ikke de første som tar til orde for vertikal matproduksjon i byen og intuitivt høres det veldig fint ut. Maten trenger ikke transporteres, næringsstoffer kan resirkuleres og det skapes en sluttet sirkel i byen. Innendørs produksjon vil øke avlingene per arealenhet, det vil redusere behovet for sprøyting og produksjonen vil kunne foregå året rundt uten fenomenet årstider.

Men selv om det har vært en voksende hype for slik produksjon de siste ti årene, har ikke hypen akkurat levd opp til forventningene, og dette kan nok skyldes ett lite ord som også ble nevnt i artikkelen om BySpire; lys.

Sollys treffer Østlandet med en gjennomsnittlig effekt på 100 watt per kvadratmeter. Helt gratis. Dette benytter fotosyntesen seg av, og omsetter energien til kalorier som vi kan nyttiggjøre oss. Men hvis vi skal sette avlingen inn under tak og vil ha flere etasjer over hverandre med produksjonsareal må vi kjøpe energien i stedet. Og vi må kjøpe ganske mye energi. Da den amerikanske vitenskapsskribenten Stian Cox regnet på hvor mye elektrisitet LED-lysene i innendørs produksjon av potet ville trenge kom han fram til 1200 kilowattimer (KWh) per kilo tørrstoff.

Potet har 20 prosent tørrstoff og når nordmann da spiser 45 kilo poteter i året, betyr det at vi vil spise oss igjennom 10 800 KWh per år. Bare poteten vil øke nordmenns strømforbruk femti prosent, og strømregninga like så. Og det var bare for lyset. Oppvarming og kjøling kommer i tillegg, og det gjør også vann.

Om vi sammenlikner med potet dyrket på friland i Norge vil vann i de fleste områder være helt gratis da det i likhet med sollys bare kommer ned fra oven, mens vann i et hydroponisk anlegg vil måtte komme fra et vannrenseanlegg som skal ha betalt for jobben.

I vår grønne bærekraft-besatte verden er det lett å la fikse ideer og adjektiver føre oss galt av sted.

Annonse

Nå vil regnestykket være annerledes for favorittveksten i hydroponiske anlegg, nemlig salat. Grunnen til at vi mennesker er så glade i å spise potet, mais, ris og hvete er at de inneholder mye kalorier per volum og vektenhet. Men kalorier er energi, og energi ut i produktet krever energi inn i produksjonen i form av sollys, eller som i eksemplet over, elektrisitet.

Salat på den andre siden består av over 90 prosent vann. Vi betaler gladelig opp mot 200 kroner per kilo for dette kalde vannet og vi spiser hele planten (med unntak av røttene). Samlet sett burde gjøre salat helt ideell for produksjon i et hydroponisk-anlegg i byen. Men heller ikke her går energiregnskapet opp.

Som forskningen fra Guilherme Lages Barbosa viste da de undersøkte energibehovet ved salatproduksjon i Utah i USA hadde hydroponisk salat hadde hele 11 ganger høyere avling per arealenhet. Men energibehovet til oppvarming, nedkjøling og belysning var hele 82 ganger større per kilo produsert salat. Der salat dyrket på friland kun trengte 0,27 KWh per kilo, trengte hydroponisk salat 25 KWh per kilo.

Men vil ikke det reduserte transportbehovet mer enn kompensere for energien som trengs i produksjonen? Ikke på noe vis. Hvis vi ser for oss en lastebil som kjører 300 mil fra Spania med 30 tonn salat for å konkurrere med hydroponisk salat dyrket i Oslo, vinner lastebilen. Any day. Dagens lastebiler bruker 4,5 liter diesel på mila, eller 1350 liter på turen opp fra Spania. For hvert kilo salat på lasteplanet vil det være i underkant av en halv kilowattime. En femtiendedel av Oslo-salaten.

I vår grønne bærekraft-besatte verden er det lett å la fikse ideer og adjektiver føre oss galt av sted. Mye høres bra ut, men når en begynner å se på de kjedelige realfagene bak, så rakner hele konseptet. Folk må gjerne dyrke mat i kasser rundt om i byen, eller ta turen ut og se hva Bybonden har fått til på Loseter på Sørenga. Men med all mulig respekt, må vi også skjønne at det er ikke dette som metter Oslos 600.000 innbyggere i dag. Og det bør det heller ikke bli i framtida.

I en tidligere variant av denne kronkken sto det at hver kilo potet krever 1200 kWh. Men det var for hver kilo tørrstoff, og ikke hver kilo potet.

Neste artikkel

Snubletrådar i kommunereforma