Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Genmangfoldet lever utenfor laboratoriet

Mens det enorme mangfoldet i de genetiske ressurser i den levende verden forsvinner, vender vi blikket mot laboratoriet. Men det som skjer i det menneskekontrollerte laboratoriet kan ikke erstatte det biologiske mangfoldet utenfor.

Mangfold: Bevaring og bruk av mangfold ute på jordene og i naturen er den viktigste forsikringen vår for fremtiden, skriver Ragna Kronstad. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Vi kjenner menneskets DNA, men vi kjenner ikke DNA-et til våre ville vekster og levende organismer på kloden. Og selv for de artene vi har kartlagt DNA-et til, kjenner vi ikke alle egenskapene.

Vi trodde lenge sopp ikke ga oss næring. Men hei, skogens ville vekster gir tilgang på viktige spormineraler og protein. Mens vi sluttet å plukke sopp og bær som matauk, har vi konsentrerte oss om å brødfø oss med noen få kulturplanter med hovedvekt på hvete, mais og ris, samt soya som er avlet fram av industrikonsern uten tanke på best mulig næringsinnhold for menneskene.

De fleste spiselige planter og vekster vi kjøper i butikken er utviklet for å vokse fort i et industrilandbruk dominert av monokultur, krav om høy avling og bruk av energikrevende og ressursforbrukende kunstgjødsel, plantevernmidler, lagring og lang transport. Tomater uten smak er et velkjent eksempel. Matsikkerhet kalles det av noen, men jeg lurer på om det er en noe kortsiktig strategi.

I økologisk korndyrking har for eksempel gamle kornsorter vist seg å ha egenskaper som takler et liv i åkeren uten kunstgjødsel og plantevernmidler bedre. Det er såfrø fra en tid før megakonsernene tok makta i landbruket.

Smak og næringsinnhold per kalori burde være styrende målsetting for sortutvikling. Tilpassing til norsk klima og klimaendringer et annet. Hensynet til naturen omkring og ikke-fornybare ressurser et tredje.

De aller fleste frø til grønnsakene vi dyrker kommer fra utlandet. Til gjengjeld eksporterer vi sæd til friske husdyr, vil noen svare. Ja, vi er stolte over å ha skapt industrieventyr av eksportartikler som sæd til moderne varianter av norsk svin og Norsk rødt fe. Men samtidig kutter vi i tilskudd som rammer vår egen villsau. Heldigvis har vi med et nødskrik klart å redde mange av de truede norske husdyrrasene.

Verre er det for de norske grønnsakene. De norske sortene av grønnsaker på den offisielle sortslista er ikke i bruk lenger. Det lille frøfirmaet Solhatt har fått ansvaret for to løksorter og noen hodekålsorter. Det betyr at de skal vedlikeholde sortene gjennom å dyrke vekstene for frø og fortsette arbeidet med utvalg. Uten å gjøre et utvalg tilpasses ikke vekstene vår tid med vårt klima. Men det finnes mange flere sorter i genbanen NordGen som kunne vært vedlikeholdt og også kommersialisert.

Norsk genressurssenter ved Nibio ga ved årets begynnelse ut en nasjonal rapport om status for det biologiske mangfoldet i landbruket. Tittelen er «bevaring gjennom bruk er bedre enn bare bevaring.» I rapporten konkluderes det med følgende: I en situasjon der land blir stadig mer avhengige av andre land for å dekke nasjonalt matforbruk, spesielt sett i lys av klimaendringene, vil økt bruk av tradisjonelle og ofte tilpassede plantesorter og husdyrraser også kunne være viktig for Norges matsikkerhet

Tap av frø og genmateriale som naturen og generasjoner av mennesker i samspill har utviklet, er like truet som pandaen, eller fjellreven og klippeblåvingen her til lands.

Annonse

Norge har sammen med 195 andre land forpliktet seg til svært ambisiøse mål gjennom Konvensjonen om biologisk mangfold, som er en global avtale med mål om at vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet og bruke biologiske ressurser på en bærekraftig og rettferdig måte.

Et delmål blant de såkalte Aichi-målene under konvensjonen er at «Innen 2020 er det genetiske mangfoldet opprettholdt hos kulturplanter, akvakulturorganismer og domestiserte dyr og deres ville slektninger, herunder andre arter av samfunnsøkonomisk og kulturell verdi, og det er utviklet og gjennomført strategier for å minimere genetisk utarming og ivareta deres genetiske mangfold.»

Globalt og nasjonalt haster dette arbeidet veldig. Tap av frø og genmateriale som naturen og generasjoner av mennesker i samspill har utviklet, er like truet som pandaen, eller fjellreven og klippeblåvingen her til lands.

Jordbrukskjemigiganten Monsanto har kontroll på omtrent 60 prosent av den kommersielle frøomsetningen i verden. Vi vet at 94 prosent av frø-mangfoldet vårt allerede gikk tapt i det 20. århundre, ifølge den prisbelønnede dokumentaren «Seed, the untold story».

I arbeidet med kulturplantene må vi ikke glemme de ville vekstene. Det er slektninger til alt vi spiser i dag. Vi har avla fram sorter som ikke tåler sykdom, flom, tørke og annet stress. Men i naturen kan vi finne slektninger vi kan bruke til å krysse med de menneskeutvikla sortene. Blant ville gras og urter kan vi også finne morgendagens fôrplanter for husdyra våre, og ikke minst livsvilkår for våre ville pollinatorene.

De ville vekstene vil være en levende genbank som kan hjelpe oss med framtidens utfordringer. All fremtid løses ikke i laboratoriet. Bevaring og ikke minst bruk av mangfoldet ute på jordene og i naturen er den viktigste forsikringen vår.

Neste artikkel

Ugressmiddel skaper splid