Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forbrukermakt er en illusjon

Det sies at vi tar et aktivt valg for hvordan maten vår skal produseres når vi handler i butikken. Men det er, vil jeg påstå, en sannhet med store modifikasjoner.

Lokale varer: På scenen er det taler om lokalmat, mangfold og kvalitet. Men backstage er det rå maktkamp, skriver forfatteren. Foto: Mariann Tvete

I Norge har vi tre dagligvarekjeder. Det er de som bestemmer. Det du tar deg råd til å betale ekstra for kvalitet, miljø, dyrevelferd eller andre kvaliteter som det koster litt ekstra å produsere, havner hos dagligvarekjedene. Ikke alle de ekstra kronene du legger ut, men litt for mange av dem.

Få av de norske uavhengige produsentene tør å ta kampen offentlig og si ifra hva som skjer. Hvem vil risikere å bli kastet ut av hyllene? På scenen er det taler om lokalmat, mangfold og kvalitet. Det lanseres priser og dagligvaretoppene elsker å smykke seg med lokalmatprodusenter. Men backstage er det rå maktkamp. Og de sjelene som faktisk står på knallhardt for kvalitet og lokal verdiskapning kjenner det skrur seg til hardere og hardere.

Det er disse små produsentene som gir oss et bilde av en vellykket landbruks- og næringspolitikk: Se så flott mangfoldig produksjon vi har fra fjord og fjell! Men disse samme produsentene blir stilt krav om 20- 30 % bruttomargin. I tillegg skal det betales 7,5 % kjedebidrag. Samtidig selges dagligvarekjedens egne merkevarer (emv) med tap. Det betyr i klartekst at dyrt sponser billig. Det er ikke konkurranse på like vilkår.

De valgene du tar og som gjør at du betaler ekstra for økologi, dyrevelferd, håndverkskvaliteter, mer kjøtt, mindre tilsetningsstoffer og så videre, er med å sponse de billigste varene som ikke har disse kvalitetene. Forbrukeren blir rundlurt. Og om ikke det var nok, ildsjelene i norsk landbruk skvises. Og ingen kan si det høyt. Aftenposten hadde nettopp en sak som viste hvordan dyr økologisk kylling sponser billig ikke-økologisk. Rettferdig? Det fører bare til at færre har råd til den økologiske kyllingen eller håndverkspølsa. Den de kanskje egentlig har lyst å ta seg råd til.

Og den onde spiralen er i gang. Prisforskjell på god pølse fra håndverkeren blir dyrere enn den må, og billig anonym emv blir billigere enn den er.

Det ble nettopp lansert en undersøkelse om økoforbrukeren i forbindelse med Økouka, i samarbeid med Matmerk. Og den skal man ta på alvor. Fordi den sier noe om selve økoforbrukeren. Økoforbrukeren er de som legger igjen mest penger. Og derfor kappes kjedene om denne type kunder. De er i likhet med lokalmatkunden idealistiske gullgruver.

Så hva svarte økoforbrukeren da? Jo, at de velger økologisk mat og landbruk på grunn av miljø og dyrevelferd.

De valgene du tar og som gjør at du betaler ekstra for økologi, dyrevelferd, håndverkskvaliteter, mer kjøtt, mindre tilsetningsstoffer og så videre, er med å sponse de billigste varene som ikke har disse kvalitetene.

Annonse

43 prosent svarte at en av tre hovedgrunner til at de valgte økologisk var at det var bedre for miljøet. 40 prosent svarte at dyrevelferd var viktigst. Helse kom ikke opp på topp tre. Det er ikke slik lenger at vi velger økologisk av rent egoistiske årsaker. Folk har fått med seg at økologisk landbruk har en spydspissfunksjon både for miljø og dyrevelferd.

Så om de da velger å legge igjen penger i butikken for å få bedre miljø- og dyrevelferd – gir det mer mynt i kassa hos bøndene? Hvem vet? Jeg vil som forbruker vite det. At de ekstra penger jeg legger ut går til den som fortjener det. Kjedene selger nå flere og flere av sine økologiske produkter som egne merkevarer. Hva er i ferd med å skje? Hvor økologisk er det på sikt?

I rettferdighetsprinsippet som er ett av fire hovedprinsipp norsk økologisk landbruk forholder seg til, lyder det slik: «Prinsippet understreker at de som tar del i økologisk landbruk bør forholde seg til hverandre på en måte som sikrer rettferdighet på alle nivå og for alle parter – bønder, arbeidere, videreforedlere, grossister, forhandlere og forbrukere.»

Det som før var nyskapende nisjeprodusenter eller små nasjonale utfordrere til bondeeide Tine og Nortura, kan bli – som mange såkalte norske merkevarer alt er blitt – eid av store internasjonale konglomerater som eies av finansielle eiere via skatteparadiser.

Politikere må ta grep. I Belgia, Frankrike, Luxembourg, Spania og Portugal er det forbudt å selge mat med tap. Det er mulig å styre dagligvarehandelen i den retningen som er best for både pris og mangfold.

Alle må få konkurrere på like vilkår. La eierskap til lokal bærekraftig matproduksjon forbli lokal, og la verdiskapningen bli rettferdig fordelt med produsent og bonde. Det handler om vårt daglige brød, vår identitet og kulturarv. Kjedene utnytter bare regelverket optimalt, de gjør ikke noe galt. Men når det ikke fungerer optimalt for forbruker må regelverket endres.

Neste artikkel

Hva vil kunstig kjøtt bety for jordbruket?