Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nei til EU, ja til hva?

Både de som mener Norge er mest tjent med å stå utenfor EU og de som vil si opp EØS-avtalen burde avklares bedre svar. De sier nei til EU. Men ja til hva da?

Gjennom EØS-avtalen redder EU Norge når USAs president Donald Trump innfører straffetoll for stål og aluminium. Foto: Evan Vucci / AP / NTB scanpix

I en tid der Trump går til handelskrig mot resten av verden, Putin aktivt søker å destabilisere egne nærområder og Kina vokser seg stadig mektigere, er et stabilt, økonomisk sterkt og ansvarlig europeisk fellesskap en trygg havn for Norge.

Ikke bare starter norsk sikkerhetspolitikk i Europa. Riktignok er vår sikkerhets- og forsvarspolitiske bærebjelke Nato og det transatlantiske samarbeidet, men det er europeisk stabilitet og felles europeiske løsninger som sikrer vår nasjonale selvråderett og identitet.

Et Europa som knaker i sammenføyningene er ikke i norsk interesse. Vår historie viser at vår suverenitet henger sammen med europeisk samhold. I en tid der populister og antiliberale krefter vokser frem og sår splid på kontinentet, burde Norge vist ansvar og solidaritet ved å gå inn i det europeiske prosjektet.

Jeg har ideologisk vokst opp med at handel skaper fred. Tanken er at man skyter ikke på den man handler med. Det er grenseløst naivt. Frihandel eksisterer kun som idé. Verdenshandelen er i aller høyeste grad regulert. Det er denne reguleringen som reduserer friksjoner over landegrensene og gjør den friere. Dette forutsetter institusjoner som kan ivareta de avtalene man har inngått.

EU har ryggen vår i handelskrigen Donald Trump insisterer på å føre.

I EU er det den europeiske unions domstol som fører kontroll med at medlemslandene forholder seg til like kjøreregler for handel slik at denne ikke blir urettferdig eller bryter med forutsetningene for markedsadgang. Store land må forholde seg til samme reguleringer som de små. Med direkte handelsavtaler, slik EU-motstanderne vil ha, er vi avhengige av en velfungerende global enighet om en institusjon som Verdens handelsorganisasjon (WTO), som regulerer handelen mellom stater med et bindende regelverk for medlemslandene.

Annonse

Ikke bare har de siste forhandlingsrundene i WTO så godt som stått stille. I tillegg blokkerer USA oppnevning av nye medlemmer til den sentrale tvisteløsningsmekanismen som sørger for at handelsavtalene oppfylles av alle parter. De som ser til USA som et alternativt marked, ser til en partner som ser ut til å være innstilt på å ødelegge de samme institusjonene som særlig sikrer et lite land som Norges interesser.

Interessant nok i disse dager, så har Norge vært part i to saker. I stålsaken innklaget Norge, sammen med flere WTO-medlemmer, beskyttelsestiltak som USA hadde iverksatt mot import av stålprodukter. I laksesaken innklaget Norge EUs anti-dumping tiltak mot norsk oppdrettslaks. Begge sakene ble løst i Norges favør, de handelshindrende tiltakene ble avviklet og normal markedsadgang gjenopprettet.

I dag blokkerer altså Trump en velfungerende mekanisme for å sikre friere handel, samtidig som han innfører straffetoll for stål og aluminium. Denne uken ble det kjent at EU plukker opp hansken og innfører beskyttelsestoll mot stål og aluminium mot land utenfor EU. Men Norges ”special relationship” via EØS-avtalen sikrer norsk industri og arbeidsplasser gjennom at EU, som er et større marked for stål og aluminium for Norge enn USA, gir oss unntak for straffetoll. EU har ryggen vår i handelskrigen Donald Trump insisterer på å føre.

Men det eneste som er mer naivt enn at handel i seg selv skaper fred, er at Norge kan få en såkalt bedre avtale enten alene mot EU samlet, eller alene med hvert av de 27 landene. Det siste forutsetter at EU oppløses, da EU forhandler som blokk.

Så da forutsetter EØS-motstanderne at Norge forhandler en bedre, hva nå enn det betyr, avtale med EU alene, enn da Norge forhandlet via EFTA som da utgjorde syv land mot daværende EFs tolv. Siden har tre av de landene som var med på forhandlingene innsett at det er bedre å være med fullt og helt, enn stykkevis og delt.

Til slutt handler EU om verdier utover de som skapes og fordeles. Vårt verdifellesskap i Europa utfordres i dag av illiberale krefter internt, men vi ser at dette styrker oppslutningen internt i EU-landene om det europeiske fellesskapet som nå står sterkere enn på 25 år. Utenfor fellesskapet er vi prisgitt en Man Baby i vest som er opptatt av størrelsen på hendene sine, en illiberal aggressor i vårt nære øst og et diktatur i det fjerne øst som opphever markedsøkonomiens tyngdekrefter når de ruller ut sin statskapitalisme. Europa. USA. Russland. Kina.

Jeg vil søke tryggheten innenfor vårt naturlige verdifellesskap, og gjennom deltakelse styrke dette. Hva vil egentlig de andre?

Neste artikkel

En rovdyrpolitikk ute av kontroll