Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lar vi ytre høyre stjele nei-kampen?

Partier på ytre høyrefløy tar stadig større plass i europadebatten. Det er noe den tradisjonelle nei-bevegelsen er nødt til å forholde seg til.

Omstridt: Sverigedemokraternas partileder Jimmie Åkesson er en av europeisk EU-debatts nye frontfigurer. Foto: Henrik Montgomery / TT / NTB Scanpix

Sverigedemokratene er det siste partiet i rekken av ytterliggående høyrepopulistiske partier som for alvor har gjort sitt inntog i maktens korridorer. Selv om valgresultatet deres ikke nådde helt opp til det nivået man fryktet i timene før resultatene tikket inn, er det nå en kjensgjerning at Sverige har fått et høyrenasjonalistisk parti som sitt tredje største parti i riksdagen. Partier som Sverigedemokraterna (SD), Nasjonal samling (tidligere Nasjonal front) i Frankrike og Alternativ for Tyskland (AfD) har mer enn den ekstreme innvandringsskepsisen til felles. De samles også i sitt krav om å flytte beslutningsmakt tilbake til nasjonalstaten fra EU.

Spørsmålet om hvordan den tradisjonelle nei-bevegelsen skal forholde seg til dette er i større grad nødt til å løftes frem i det offentlige ordskiftet. Som norsk EU-motstander har jeg først og fremst erfaring med den delen av nei-bevegelsen som setter folkestyre, solidaritet og miljø i førersetet, og som vil ut i verden heller enn inn i EU. I 1994 var det alliansen mellom fagbevegelsen, primærnæringene, miljøbevegelsen og solidaritetsbevegelsen som sikret nei-flertallet. På den andre siden fant man blant annet Carl I. Hagens Frp, som var en ivrig pådriver for et norsk EU-medlemskap.

I store deler av dagens Europa ser vi at skillelinjene er blitt ganske så annerledes. Det fordrer en konsekvent EU-kritikk, kombinert med en kompromissløshet hva gjelder noen grunnleggende solidariske prinsipper fra den tradisjonelle nei-bevegelsen.

Annonse

"Ikke all EU-kritikk er god EU-kritikk."

Nei-siden hadde for det første ikke hatt vondt av å bli flinkere til å vedgå at ikke all EU-kritikk er god EU-kritikk. United Kingdom Independence Party (UKIP) forsøkte i 2016 å knytte brexit-avstemningen opp mot generell innvandrerfiendtlighet, blant annet gjennom å posere foran et bilde av syriske flyktninger på vei inn til Europa for å skape uro. Franske Marine Le Pen tegner også et grovt feilaktig og farlig bilde av EU som en slags støttehjul for å islamisere Europa og et elitistisk prosjekt for å avskaffe nasjonalstaten. Dette er ikke min EU-kritikk og det er heldigvis heller ikke den tradisjonelle nei-bevegelsens EU-kritikk. Det må vi være flinke til å huske etterhvert som vi ser disse argumentene dukke opp fra ytre høyrefløy.

Samtidig er det verdt å merke seg at høyrepopulister kan ha en stygg tendens til å tulle med det politiske kompasset til mennesker på motsatt side av det politiske spekteret. Et eksempel på det finner man fra den svenske valgkampen da det EU-kritiske Vänsterpartiet ble grillet på sitt EU-standpunkt i lys av Sverigedemokraterna sin EU-skepsis. Partileder Jonas Sjöstedt sa i et intervju med Dagens Nyheter at partiet ville stille seg skeptisk til en folkeavstemning om svensk EU-medlemskap dersom initiativet skulle komme fra Sverigedemokraterna. På den måten overleverer han tiår med solidarisk EU-motstand til høyrepopulistene på et sølvfat.

Det er svært lite strategisk dersom man på sikt ønsker å vinne stemmene til arbeidervelgere som har tapt økonomisk på EUs frie flyt. Å overlate en så viktig sak som EU-kampen til en ytterfløy på høyresiden, som man vet vil fylle spørsmålet med brune argumenter, er i tillegg respektløst overfor alle dem som har kjempet EU-kampen ut i fra et ønske om et solidarisk og demokratisk Europa.

Europa trenger nå, mer enn noensinne tidligere, en sterk, solidarisk EU-motstand. Jeg tror de sosialdemokratiske partiene i Europa kan komme til å spille en nøkkelrolle her. Tar man Sverige som eksempel, er det hos de tradisjonelle, sosialdemokratiske velgerne i arbeiderklassen at EU-motstanden er størst. Det er samtidig i denne velgergruppen at Sverigedemokraterna har hentet flest av velgerne sine. Gjennom å overlate EU-saken til ytre høyre vil man gjøre Sverigedemokraterna og deres likesinnede en bjørnetjeneste. Det er vi ikke tjent med.

Neste artikkel

La folket bestemme