Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor overlate all makten til andre?

Europa er i endring, og de neste årene skal EUs folkevalgte stake ut kursen videre. Men Norge står utenfor.

Spørsmålet vi må stille oss i norsk EU-debatt er ikke lenger om vi ønsker EU, men hvilket EU vi ønsker oss. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Vi tar ikke del i det europeiske demokratiet. Har vi så stor tiltro til våre europeiske naboland at vi blindt overlater dem oppgaven med å forme fremtidens Europa?

Verdensbildet har endret seg mye de siste årene. Etter anneksjonen av Krim-halvøya startet Vesten i 2014 utfrysingen av Putins Russland i øst. I sørøst blir Tyrkia stadig mer autoritært. Langt mot vest har amerikanerne klart å velge Donald Trump til president.

Paradoksalt nok er det nå den kommunistiske ettpartistaten Kina som kjemper for frihandel, mens land som tradisjonelt sett har vært åpne og frie beveger seg i en mer isolasjonistisk retning.

Europa er intet unntak. Det europeiske kontinentet har gått gjennom et vanskelig tiår preget av kriser. EU har opplevd sine tøffeste år noensinne, og har av euroskeptikere og EU-kritikere i lang tid blitt spådd å gå under. Det hele toppet seg ved britenes folkeavstemning om medlemskap i fjor, hvor et flertall stemte for å forlate Den europeiske union. Flere land skulle følge etter. EUs undergang var nær. Starten på slutten.

Brexit har uten tvil stått for et taktskifte i Europa – men ikke helt som de argeste kritikerne planla. Eller håpte? Oppslutningen om EU har nemlig økt markant blant vanlige europeere det siste året. Domino-effekten uteblir. Det ser heller ut til at folk våkner, og ser hva som faktisk står på spill. Kanskje var et internt sjokk som dette nødvendig for å få i gang ny debatt om et kriserammet europeisk samarbeidsprosjekt?

• Les også: Slik er enigheten mellom EU og Storbritannia

Parallelt med dette går det stadig bedre i Europa. Arbeidsløsheten er på vei nedover, veksten tar seg opp. Klimautslippene kuttes og tiltroen til politikerne øker. EU har fortsatt mange krevende utfordringer å løse, men de mest akutte krisene ser ut til å være overstått. Nå er tiden inne for å stake ut kursen videre, og forme fremtidens Europa.

Norge står parkert på sidelinja. Mens våre europeiske naboland tar debatten om hva EU skal være og hvilke felles spilleregler som skal følges, har vi kapitulert politisk. Ja-siden i Norge har hatt mange tunge år, og sliter med å få til reell EU-debatt.

Nei-siden er mest opptatt av å være mot alt som kommer fra EU, fremfor å komme med konstruktive løsninger på vår tids utfordringer. Denne kombinasjonen er det ingen som bør glede seg over.

Paradoksalt nok er det nå den kommunistiske ettpartistaten Kina som kjemper for frihandet.

Annonse

Samtidig er resten av kontinentet i endring. EU har et sterkt behov for reformer, og det tenkes nytt innenfor en rekke områder. De siste dagene er det fremmet forslag om å føre en mer rettferdig og solidarisk handelspolitikk med fattigere land i verden. EU er verdens største mateksportør, og ønsker å bruke denne makten til noe positivt.

EUs folkevalgte jobber også med å skape en ny sosial pilar og styrke sikkerhetspolitikken, for å endre noen områder.

• Les også: To av tre seier nei til EU

Til og med innenfor landbruket rår nye tanker. Sentralt i EUs pågående debatt er tema som mattrygghet, dyrehelse, dyrevelferd og miljøkrav. Aspekter som arbeidslivsrettigheter og klima er tillagt større vekt enn tidligere. Mye ser altså ut til å gå i riktig retning, og det til tross for at vi ikke er med og har en hånd på rattet. Det er neppe vår fortjeneste.

Er det kanskje like så greit å overlate oppgaven med å forme fremtidens Europa til våre naboland? Nei, selvfølgelig ikke! Selv om vi er enige i mye av det EU foretar seg i dag, er det ikke sikkert vi er det i morgen. Og når vi er enige med EU, mener vi ofte at EU ikke går langt nok. Men hvem er vi til å kritisere alt det EU foretar seg, når vi selv ikke er med?

Les flere EU-tanker her.

Etter å ha opplevd det mest utfordrende tiåret noensinne, er EU på vei ut av sin eksistensielle krise. Spørsmålet vi må stille oss i norsk EU-debatt er ikke lenger om vi ønsker EU, men hvilket EU vi ønsker oss. Noen ønsker mer integrasjon. Andre ønsker mindre integrasjon. Fasiten er det ingen som har. Men det vi vet er at dette blir en viktig debatt i årene som kommer.

Dersom Europa skal lykkes er vi avhengig av at alle blir hørt, inkludert EU-skeptikerne. Da må ikke nei-siden overlate alle makten med å skape vår felles fremtid til våre europeiske naboer.

Neste artikkel

Regn til lita hjelp for mange bønder