Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

EU-tanker: «Fredsprosjektet» ruster opp

Det faktum at Norge deltar på flere områder innenfor EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid fortjener en større helhetlig debatt her i landet, skriver leder i Ungdom mot EU, Syver Zachariassen.

Problematisk: Rent prinsipielt syns jeg det er problematisk at norske soldater skal stå til rådighet i en union vi ikke er en del av, skriver Syver Zachariassen. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

I mine siste EU-tanker som leder i Ungdom mot EU, er det etter to år spesielt én ting som slår meg – mangelen på den prinsipielle debatten om suverenitet og hvor stort omfang EØS-avtalen skal ha.

Norge tilslutter seg stadig flere EU-organ og byrå. Det virker som enhver tilslutning er et gode for Norge og for norske interesser, men jeg syns til tider ja-siden ser jeg blind på dette.

I disse dager står EUs energiunion og byrået ACER på dagsorden, men noe annet ser til å gå under radaren; nemlig det som er konturene av en ny militærunion. EUs forsvarspakt har munnet ut i forsvarssamarbeidet PESCO, og i mine øyne er dette første steg i retning mot en egen EU-hær med egen kommandostruktur.

Norge deltar allerede i EUs forsvarsbyrå EDA og i forprosjektet til det nye forsvarsfondet, Preparatory Action on Defence (PADR). 28. oktober 2017 ble deltakelsen innlemmet i EØS-avtalen, mer konkret i protokoll 31, uten noen konstitusjonell debatt om hvor mye EØS-avtalen skal vokse. EØS-avtalen skulle på ingen måte inneholde felles sikkerhets- eller forsvarspolitikk. Dette betyr at Norge som eneste land utenfor EU deltar i forprosjektet til det nyoppretta forsvarsfondet (EDF). Fra 2020 vil dette bli avløst av et permanent forsvarsfond i EU. Skal Norge tilslutte seg dette også? Ja, er tydeligvis svaret fra Norge.

Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide framstiller tettere tilknytning til EUs militærindustrielle samarbeid som viktig for norsk forsvarsindustri. Det mest sentrale spørsmålet for en utenriksminister, omgår hun fullstendig. Det handler om at Norge lar seg integrere stadig tettere militært med en union Norge ikke er medlem av, og som har en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) og en global strategi som på flere områder er motsatt av norske interesser. Striden mellom EU og Norge om rettighetene på norsk kontinentalsokkel i Arktis er ett eksempel.

EUs innsatsstyrker, også såkalt EU battle groups, er en del av EU forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norske soldater har i 2008, 2001 og 2015 deltatt i disse innsatsstyrkene. Rent prinsipielt syns jeg det er problematisk at norske soldater skal stå til rådighet i en union vi ikke er en del av, om det så er i en avgrenset operasjon eller i en forberedende fase til en større operasjon. Forsvarspolitikk, enten det er Nato eller heimevern, utløser som regel en større debatt og til dels sinne, men nå er den helt fraværende. Det faktum at Norge deltar på flere områder innenfor EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid fortjener en større helhetlig debatt her i landet.

At Norge deltar på flere områder innenfor EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid fortjener en større debatt.

Annonse

For EU-landene er det enn så lenge frivillig å tilslutte seg PESCO. Men har man først tilsluttet seg, er det forpliktende og man må vise til en regelmessig reell økning av forsvarsbudsjettene. Våre nøytrale naboer Sverige og Finland har etter hvert tilsluttet seg PESCO, mens Nato-landet Danmark har, grunnet sitt forbehold på forsvarspolitikk, valgt å avstå. Skulle Danmark bestemme seg for å tilslutte seg PESCO vil den danske grunnloven tvinge frem en folkeavstemning, som igjen vil utløse en debatt om hvor stor grad man skal delta i EUs integrasjon. En slik debatt burde vi ha i Norge. Dessverre vil nok ikke den komme uten en folkeavstemning om EØS-avtalen.

Folkets nei til EUs systemer og unionen uthules stadig gjennom EØS-avtalen når vi stadig tilslutter oss EUs forskjellige byrå og andre organ. Dette er først og fremst problematisk fordi det får store internrettslige konsekvenser i Norge og fratar folkevalgte muligheten til å gjøre beslutninger på viktige områder. Det norske folk har ikke fått sagt sin mening om denne utviklingen i en folkeavstemning.

På de områdene hvor konkretiseringa av EØS-avtalen har kommet og konsekvensene har vært størst, er det stor skepsis til EØS-avtalen. Transport- og byggebransjen er under et press som mangler sidestykke. Prinsippet om faste arbeidsplasser råtner på rot og ordna forhold har blitt et fremmedord. Landbruket gir stadig flere konsesjoner til EU gjennom artikkel 19 og beredskapen svekkes. Det offentlige må forholde seg til et anbudsregime hvor vi ikke kan favorisere selskap som driver seriøst med tariff, lærlinger og langsiktig tenkning, ei heller favorisere lokalt næringsliv. Konsekvensen er økt liberalisering og konkurranseutsetting på flere samfunnsområder hvor muligheten for reversering blir låst for all framtid. Summen av dette burde gi flere enn Rødt, SV og Sp dårlig nattesøvn på Stortinget.

EØS-avtalen skulle være mellomstasjon til Arbeiderpartiets og Høyres våte drøm; fullt EU-medlemskap. Det norske folk ville det annerledes. Jeg undrer ofte på om en EØS-avtalen med alt den nå innebærer av stadige suverenitetsavståelser, byråer, liberalisering og militært samarbeid ville overlevd en folkeavstemning hos det norske folk – jeg tror ikke det.

Neste artikkel

Bondelaget frykter konkurser grunnet EU-import av storfekjøtt