Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dammen renser vannet som bilene forurenser

Regnskyll drar med seg støv og skitt fra motorveiene og renner ut i naturen.

Rensedammen: De fleste steder renner vann fra bilveier rett ut i naturen. Men langs de nye, større hovedveiene er det ofte bygd sedimentasjonsdammer. Her er et basseng som ligger på Skullerud i Oslo. Foto: Niva

Denne artikkelen er en del av Nationens samarbeid med nettavisen Forskning.no, som eies av 83 opplysnings-, utdannings- og forskningsinstitusjoner. Den er skrevet av Torunn Slettemark Hovden, masterstudent tilknyttet Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Når det regner på bilveiene, renner en suppe av veistøv og miljøgifter ned i grøfta. Men hva skjer med dyrelivet langs veien når vannet kommer ut i naturen?

Hver dag dundrer biler og tungtransport langsmed Norges nesten hundre tusen kilometer med vei. Asfalten sliter på dekkene, dekkene sliter på asfalten, støvet fyker, eksosen strømmer og når det kommer et regnskyll, havner alt i grøfta.

• Les også: Varmere klima har gitt færre bjørner

De fleste steder renner vannet rett ut i naturen, men langs de nye, større hovedveiene er det flere steder bygd såkalte sedimentasjonsdammer. Disse dammene er laget for å rense det forurensede overvannet ved at sot, gummi, støv og skitt kan synke til bunns før vannet renner videre.

Forskerne Sissel Ranneklev og Sondre Meland ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) har sett nærmere på disse dammene. Sammen med Statens vegvesen har de forsket på hvordan det står til med helsa til dyrene som bor i sedimentasjonsdammer.

Fra lab til virkelighet

– Sedimentasjonsdammene er leveområder for en rekke planter og dyr. Samtidig er det ofte høye nivåer av miljøgifter fra trafikken der. Disse miljøgiftene har potensielt en rekke skadelige virkninger på for eksempel fisk, forteller Sondre Meland ved Niva.

Dyr og planter som har blitt utsatt for miljøgiftene fra ufullstendig forbrenning av drivstoff, såkalte polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH-er), har blant annet større risiko for å få skader på DNA-et sitt.

Ble med på tunnelvask

Forskerne samlet inn planter, frosk, prøver av vannbunnen og den lille fisken ørekyt fra sedimentasjonsdammen som beskytter Ljanselva på Skullerud i Oslo og fra Sagdammen i den samme elva.

De fisket også ørekyt i Svartoren i Østmarka som de antok var upåvirket av veiforurensning, som de kunne sammenligne med.

Deretter ble de med på vasking av Granfosstunellen, Oslofjordtunnelen og Nordbytunellen og samlet opp noen liter av vaskevannet. Vaskevannet brukte de til å gjøre forsøk med leverceller fra ørret og alger, for å se om vannet var giftig.

«Miljøgiftene har potensielt en rekke skadelige virkninger på for eksempel fisk.»

Annonse

• Les også kronikken: «Vår automatiserte fremtid»

Ved å bruke vaskevann fra tunneler kan de nemlig avsløre noen av de biologiske effektene som forurensningene fra vei, bil og veikonstruksjon har i naturen.

Fisken fra sedimentasjonsdammen på Skullerud hadde betydelig flere skader i DNA-et enn fisken fra Sagdammen, som ligger oppstrøms for sedimentasjonsdammen. Slike skader kan gi varige endringer i arvestoffet og i verste fall forårsake kreft.

I tillegg til DNA-skader hadde fisken fra Skullerud høye nivåer av avgiftingsproteinet CYP1A. Dette proteinet forandrer på giftige stoffer slik at de lettere skal skilles ut av kroppen, altså hjelpe fisken med å tåle giften.

– Men fisken vi analyserte er ikke helt detox-et. Ørekyta fra Skulleruddammen hadde svært høye nivåer av PAH-metabolitter, sier Meland og forklarer:

– PAH-metabolitter er de stoffene PAH-er blir omdannet til av avgiftingsproteinene. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er ufarlige.

Dårlig fiske-BMI

Fiskens BMI, eller kondisjonsfaktor, viste også at fisken fra Skullerud var i dårligere tilstand enn fisken fra Østmarka. Årsaken til dette kan være flere: Kanskje var det rett og slett dårligere tilgang på mat i sedimentasjonsdammen enn i Østmarka?

Forskerne utelukker likevel ikke at de høye nivåene av enkelte miljøgifter kan ha bidratt til den dårlige BMI-en.

Avgiftningsmekanismer koster fisken mye, og om den bruker mye energi på å produsere avgiftingsproteiner, blir det mindre igjen til å søke etter mat og å vokse.

Neste artikkel

Norske Tog ber om anbud på toetasjes tog