Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulveforvaltning i endring?

Ble instruert: Det som har blitt endret i ulveforvaltningen, er at tidligere miljøstatsråd Vidar Helgesen ble instruert av stortingsflertallet, skriver innsenderen. Foto: NTB scanpix

Jon Ingebrigtsen skriver i Nationen 31. januar at ingen ting har endret seg i forhold til lovverk og konvensjoner siden Vidar Helgesen sa nei til lisensjakt på ulv i desember 2016. Ingebrigtsen har derfor store problemer med å forstå hvordan et vedtak som var ulovlig for ett år siden kan være lovlig denne vinteren.

Jeg skal hjelpe Jon Ingebrigtsen med å forstå.

Han har helt rett i at lova og jussen er den samme nå som for ett år siden. Men det er en viktig forskjell. En flere måneders lang politisk batalje i fjor vinter, mellom klima og miljødepartementet og stortinget om riktig forståelse av lov og forvaltning, endte med at Stortinget instruerte statsråd Vidar Helgesen til å endre rovviltforskriften.

For det første påla stortingsflertallet regjeringen å trekke tilbake endringer i rovviltforskriften som ble gjort i juni 2016. Endringer gjort av departementet, uten offentlig høring som er vanlig i slike saker, og som i praksis gjorde det 14 dager gamle ulveforliket fra 6. juni 2016 umulig å gjennomføre.

I tillegg påla stortinget regjeringen å oppdatere rovviltforskriften i tråd med stortingets vilje, blant annet ved å utvide og tydeliggjøre det handlingsrommet som allerede lå i Naturmangfoldloven (og i Bernkonvensjonen) slik at regelverket i praksis gjorde det lettere å regulere forekomsten av ulv i Norge.

Dette er en viktig forskjell som forklarer at fjorårets juridiske innvendinger mot lisensjakt på ulv i Norge ikke lenger er relevante.

Annonse

Ingebrigtsen viser for øvrig til at Stortinget har bedt om en utgreing om bestandsstørrelse og forvaltningsmål som kreves for å ha en levedyktig ulvebestand i Norge og påstår at forvaltningen har hoppet bukk over dette spørsmålet i forbindelse med vinterens ulvejaktvedtak.

Til det siste kan jeg fortelle at dette oppdraget, som er et anmodningsvedtak i form av en komitemerknad fra april 2017, skal gjennomføres innen utgangen av 2018. Det har aldri vært meningen at en slik utredning skulle foreligge foran hørsten vedtak.

Det hadde for øvrig uansett ikke utgjort noen forskjell fordi en faglig gjennomgang med en levedyktighetsanalyse på en norsk delbestand av ulv uansett ikke kan bidra med noe fornuftig i et fagbiologiske perspektiv. En analyse kan man gjennomføre, og det finnes mange metoder som kan brukes, men svaret vil uansett være uinteressant, med mindre man klarer å overbevise Stortinget om at Norge er en øy.

At WWF har gått til rettsak mot staten på dette grunnlaget handler nok mer om oppmerksomhet enn håp om å vinne mot staten. Selv om man skal være forsiktig med å forskuttere resultatet av kommende rettsaker, er det all grunn til å tro at det er få dommere i norsk rettsvesen som kjøper påstanden om at Norge er en øy i havet vest for Sverige et sted. Om Venstre har kommet med i regjeringen endrer ikke stort på dette.

Neste artikkel

Norges «nest minst sympatiske forening» skeptisk til Sveinung Rotevatn som statssekretær