Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rettigheter og mangfold

Det er umulig å forvalte ulv i Norge, mener innsenderen. Foto: Terje Håheim / NTB scanpix

Den norske stat har i mange generasjoner, og helt opp til vår tid, drevet en fornorskningspolitikk mot samene i Norge, og mot samenes språk og kultur, og innsnevring av land og vann. Det har skjedd steg for steg, og er en skamplett i vår historie! De fleste av våre politikere har fortsatt ikke forstått betydningen av og viktigheten av menneskenes dagligliv, kulturelle liv og kulturarv.

Sterke grupper i samfunnet som tilrøver seg naturressurser fra de som jobber i kulturlandskapet, og som har jobbet der i generasjoner. De blir satt på sidelinjen. Det er utrolig hvordan samene har klart å holde på sin egenart og identitet mot denne enormt negative påvirkning.

Mye av det samme kan sies om de menneskene, som nå tvinges til å bo i og utenfor et ulvereservat, i Sør-Øst-Norge og nordover til nye områder. De trues inn i samme mønster, der dyrehold og aktiviteter, økonomiske som sosiale forhold i kulturlandskapet, blir en umulighet. Menneskene som nå tvinges inn i en slik livssituasjon vil lett bli oppfattet som en ny nasjonal minoritetsgruppe i Norge.

Staten bevilger nå 13 millioner kroner, eller ca. 500 kr per innbygger, til Trysil kommune. Dette er et svik og hån mot befolkningen. Det er helt andre økonomiske størrelser det handler om i denne sammenheng. Men denne summen vil langt på veg være med på å legitimere statens aktive ønske om et ulvehold. Dette er fortsettingen av en villet politikk over lang tid, som vil frarøve befolkningen eiendomsrettigheter, og opparbeidede og hevdvunnet sedvanerettigheter, til sine omgivelser og eiendommer, og mulighet til å drive en normal gårdsdrift, med dyrehold på både inn og utmark.

Det vil medfører store negative konsekvenser og ringvirkninger for hele samfunnet, som er i et avhengighetsforhold til hverandre gjennom generasjoner.

Annonse

Å forvalte ulv i Norge er en helt umulig oppgave. Ulven vil helt sikkert til passe seg menneskene i kulturlandskapet. Den har evnen til å tilpasse seg hvor den enn er. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er at vi menneskene i kulturlandskapet ikke har mulighet til å tilpasse oss ulven, uten at det går utover vår innarbeidede bruk av kulturlandskapet.

Selve artsmangfoldet i vår natur er et resultat av vår forvaltning av kulturlandskapet gjennom århundrer. Skal vi kaste alle følelser, tradisjoner og kunnskap, vi har arvet av våre forfedre, og som vi selv har lært oss, over bord, bare på grunn av utsetting av en ikke truet art som ulven? Uten forundersøkelser om hva dette vil innebære for våre omgivelser, slik Bernkonvensjonen krever.

Den europeiske landskapskonvensjonen handler også mye om menneskenes rettigheter i sitt eget lokalmiljø. Denne konvensjonen gjemmer myndighetene bort så godt de kan, den er plagsom for politikere og byråkrater.

Neste artikkel

Ingen avklaring om ekstraordinære penger etter ulveangrep i Nord-Østerdalen