Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Om ku og kalv nok en gang

Alle dyreunger skal få oppleve gleden ved å ha en mor.

Kalven har det best når den kan gå en stund med mor, mener innsenderen. Foto: Mariann Tvete

Cecilie Sørlie har svart på innlegget mitt ”Båsfjøs og skille av ku og kalv”.Boken min ”Melkekuenes liv” har undertittel ”Lidelsene bak melkeglasset og meieriproduktene som ingen forteller om”.

”Melkekuenes liv” er en vid tittel. Undertittelen ble valgt for å vise et av hovedtemaene i boken som er skille av ku og kalv. Sett fra kalvens side, som fratas både moren og det meste av morsmelken sin, er dette for meg et naturlig og beskrivende utsagn.

Sørli mener undertittelen skaper konflikt og fører til at bønder går i forsvar istedenfor å tenke løsninger. Om det er tilfelle, så var det ikke meningen. Setningen er skrevet ut ifra omsorg for kalven.

Min store hjertesak er at alle dyreunger, også kalver, geitekillinger og kyllinger, skal få oppleve gleden og tryggheten ved å ha en mor.

Ku-kalvprosjektet til Veterinærinstituttet har mange gode råd om samvær av ku og kalv, og måter å skille dem på når tiden er inne. Sentrale ting i den anledning er flinke rådgivere, god tilrettelegging og skånsom adskillelse av ku og kalv.

En gradvis adskillelse kan gjøres ved at ku og kalv skilles med et lavt gjerde, slik de gjør på Grøndalen gård. Da kan dyrene fortsatt ha kontakt med hverandre i dagene som følger.

En annen måte er å la ku og kalv være sammen halve døgnet, som om natten. Kalvene vil da være sammen i en binge om dagen og læres opp til å drikke av en melkeautomat. Bonden vil ved begge løsningene få anledning til å bli kjent med kalven.

Annonse

Det viktigste er å ha en to-trinnsavvenning, så kalven ikke fratas moren og melken samtidig. Og at kalven får drikke seg mett på melk etter adskillelsen.

Jeg er selv tilhenger av små gårdsbruk med god dyrevelferd, økologisk drift, bevilgning av melkekvoter i forhold til gårdens ressurser (grovfôr) og seterdrift.

Altfor mange melkegårder har blitt nedlagt som følge av dårlig landbrukspolitikk. Det må en holdningsendring til hos norske politikere, i form av en større forståelse for dyrs naturlige behov, verdien av små gårdsbruk og viktigheten av matjord. I tillegg må landbrukspolitikken bli mer langsiktig.

Små melkegårder må få økonomisk støtte til å møte løsdriftskravet, og til å legge til rette for samvær mellom ku og kalv.

Overraskende mange forbrukere vet ikke at kalven skilles fra moren kort tid etter fødselen. Enda færre vet at kuer i båsfjøs står bundet når de føder. De fleste reagerer sterkt når de får høre det. Kravet om bedre dyrevelferd vil øke når dette blir mer kjent.

Sørli skriver at kutreneren kun gir kua støt når hun skal gå bakover. Men kua kan også få strømstøt når hun hoster og i andre situasjoner.

En artikkel i veterinærtidsskriftet i fjor forteller i tillegg at kutreneren blir feilaktig og ulovlig brukt. Mange bønder ”glemmer” å fjerne den over syke dyr og kuer i brunst. Mens andre lar være å tilpasse den kuas høyde, så den elektriske bøylen henger for lavt. Lesningen er opprivende og vond.

Så en ting til slutt. Sørli skriver: ”Gard virker også skeptisk til inseminering.” Jeg er positiv til inseminering versus bruk av okse. Men jeg støtter ikke dagens praksis med å inseminere kua for videre å ta kalven fra henne etter fødselen. Da brukes kua kun som et middel for å få melk til forbrukere, og fratas morsrollen som hun er skapt til å ha.

Neste artikkel

Dyrevelferdsdebatt: – Det får konsekvenser når ting ikke er på stell