Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nei til privatisering av jordvernet

Bygge? Bondens avtalefrihet ødelegger ikke for jordvernet, skriver innsenderen. Foto: Roald Dørum.

I Nationen skriver Kristine Lien Skog om opsjonsavtaler som viktig årsak til nedbygging av matjord i Norge. Opsjonsavtaler beskrives også som skambelagte og et brudd med bondens plikt ifølge forfatteren; å overlate jorda i bedre stand enn da man overtok.

Jeg synes debatten rundt opsjonsavtaler er viktig, og Senterpartiet har foreslått mer åpenhet rundt avtalene senest i høst. Men det er viktig å sette saken i riktig perspektiv. Der bommer forfatteren:

Mitt viktigste ankepunkt er undertonen om at jordvern er et privat og individuelt ansvar for den enkelte grunneier. Det er det ikke, og det må det etter mitt skjønn heller aldri bli. Det er et samfunnsansvar å ta vare på matjorda for framtidige generasjoner gjennom å sikre lønnsomhet i jordbruket og streng arealpolitikk.

Eiendomsrett og avtalefrihet er grunnleggende for alle grunneiere i Norge. Og det kan være ulike årsaker til hvordan folk velger å disponere egen eiendom, og det er selvsagt helt greit. For landbrukseiendommer eksisterer det både rettigheter og plikter; driveplikt, boplikt, prisregulering og odelsrett er blant de viktigste. At det eksisterer en avtalefrihet til å inngå avtaler om fremtidig bruk er etter mitt skjønn ikke urimelig. Det er også rimelig å sette dette i historisk kontekst. Den siste generasjonen grunneiere har maktet å realisere verdiene knyttet til egen eiendom ved omdisponering. Før den tid var byvekst og tomteutvikling regulert på en slik måte at kommuner, boligbyggelag og eiendomsutviklere stakk av med verdiene.

Annonse

Forfatteren spekulerer i at opsjonsavtalene er utbredt i Rogaland, rundt Trondheim og på Østlandet, og at det videre både er skambelagt for den enkelte og fører til reduserte investeringer.

For en trønder er det alltid artig å lande på Sola og kjenne lukta av møkk nærmest året rundt. Landbruket virker å være svært intensivt med både dyr og frilandsproduksjon helt inn til blomsterkassene. Trondheim er annerledes. Lite husdyr og mange gårder som primært benyttes som bosteder. Gitt at opsjonsavtaler er utbredt begge steder trekker det i retning av at også andre faktorer spiller inn, knyttet til investeringer og intensitet i drift. Jeg kjenner også de gårdbrukerne som nå har fått omdisponert jord i Trondheim og som det har stått strid om. Brukene er svært aktivt drevet og med betydelig produksjon. Også det trekker i retning av at det ikke er opsjonsavtalene i seg selv som har vært utløsende.

Det er ikke noe merkelig eller mistenkelig i at individer og familier ønsker å maksimere verdien av egen eiendom. Det gjør vi alle sammen. Og heller ikke i landbruket bør det være skambelagt. Men ingen har en rett til å få omdisponert eller bygge ut. Det er det et offentlig ansvar å bestemme. Matjord er i stort en nasjonal knapphetsressurs. Også av det følger det at dette først og fremst er et offentlig ansvar.

Neste artikkel

Vedum avviser ikke sidebytte i Trøndelag