Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Naturvern er ikke gratis

Vi bør erkjenne at rigide restriksjoner har bremset ned vannkraftutbyggingen i Norge.

Det er «god butikk» for en kommune å ha et stort kraftverk innenfor sine grenser, skriver innsenderen. Her er Grønvollfoss kraftverk ved Tinnelva i Notodden. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

I 2017 betalte personer og selskaper 29.779 kroner pr. innbygger som skatt til kommunene. I 33 «rike» kommuner var skatteinngangen mer enn 10 prosent større enn dette beløpet, mens den i 82 «fattige» kommuner var bare 60 til 75 prosent av det.

Forskjellene mellom kommuner kommer tydelig fram på et norgeskart, der de «rike» kommunene har rød farge, de «fattige» har grønn farge, og de med middels eller betydelig under middels inntekt har andre farger. Det er to opphopinger av «rike» kommuner: Oslo-området, og et antall fjell- og fjordkommuner der det er til dels store kraftverk. Et antall kommuner der vassdragene er vernet har grønn farge, og er da «fattige».

Det er altså «god butikk» for en kommune å ha et stort kraftverk innenfor sine grenser, selv om det er staten og strømforbrukerne som tjener/sparer mest med relativt billig vannkraft. Det viser seg også at det er fjell- og fjordkommuner med store kraftverk – som Bykle i Setesdalen – som har klart å bygge opp lønnsom turistnæring, mens slike kommuner uten det sliter med å finansiere grunnlagsinvesteringer.

Annonse

Undertegnede vokste opp nær Sjoaelva, som ble vernet i 1973. De som da ville verne la stor vekt på mulighetene for turistnæring i de to kommunene elva renner gjennom; men på det nevnte kartet har både Vågå og Sel grønn farge, og er da «fattige» kommuner. Det var særlig mulighetene for elvesport som ble fokusert.

Det har blitt noe av det; men det har også blitt noen drukningsulykker: Det er ikke hyggelig når det kommer redningshelikopter lavt over elva, på søk etter person(er) som er savnet og antakelig også druknet.

Det var nylig lite nyhetsoppslag om en turist som hadde sklidd ut i Månafossen i Frafjordvassdraget i Rogaland. Dette var neppe den første dødsulykken der, og blir sikkert ikke den siste. Det må gå an å sikre en foss, og andre farlige (og populære) steder i naturen, med solide rekkverk; men det blir vel «inngrep» som forringer dramatisk natur?

Med gode muligheter for overføringer fra andre vassdrag var Frafjordvassdraget en stor kraftressurs; men utbyggingsmulighetene var nok mangelfullt utredet og undervurderte, da det vassdraget ble vernet i 1993. Det var like før «global oppvarming» kom opp som alvorlig verdensproblem, og litt før ujevn vindkraft og bruk av oppgradert norsk vannkraftsystem til utjevning av den kom opp som nytt energialternativ for Nordsjølandene.

Vi bør erkjenne at rigide restriksjoner har bremset ned vannkraftutbyggingen i Norge, og kan bremse også omleggingen fra fossil energi til vindkraft i andre Nordsjøland. Dermed blir også større CO2-utslipp enn strengt tatt nødvendig (i andre Nordsjøland) en «pris» som må betales, for vern av mye vassdragsnatur her.

Neste artikkel

Nei og nei, Elvestuen