Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Når det blir beintøft som bonde»

Jeg var livredd for at jeg snart ikke skulle orke å gå i fjøset, men jeg turte likevel ikke å snakke med noen om det, skriver Marianne Dolpen.

Press: Vi er ganske sikkert mange som sliter til tider, skriver Marianne Dolpen. Foto: Anki Höglund / Mostphotos

Hvem har vel ikke kjent på motløshet og svarte dager? Da er det viktig å ha noen der. Noen som stabler deg på beina igjen. For selv sterke selvstendige bønder, blir av og til tvunget ned i kne.

Nå skal jeg være litt personlig her, selv om det sitter langt inne.

Jeg er oppvokst med at psykisk syke mennesker er klin gærne, eller 'tullåt' som det heter på trøndersk. Da er terskelen høy for å søke hjelp, eller innrømme for seg selv at man sliter. Likevel er man jo bare et menneske, og når ting tårner seg opp, så kan det gå i svart. Og det har det gjort.

Første gangen var året etter mamma døde. Det var mange ting som gjorde at det smalt, og med sorgen på toppen av alt annet, ble for tungt. Jeg fungerte greit utad. Deltok i alle vervene mine, og ingen merket vel noen ting. Jeg gikk i fjøset, stelte dyra, men jeg så dem ikke. Til vanlig har jeg stor glede av dem, men nå kunne de like gjerne vært en del av innredningen.

• Les mer: Sykmeldt superhelt: «Du blir ikke den samme etter at du har vært åpen om det»

Jeg var livredd for at jeg snart ikke skulle orke å gå i fjøset, men jeg turte likevel ikke å snakke med noen om det. Til slutt ga jeg meg selv to valg; enten skjerper du deg eller så skyter du deg. Det gikk så langt at børsa ble tatt fram, men jeg valgte altså livet og veien opp igjen. I motsetning til mange andre, så var jeg heldig og klarte å karre meg opp på egen hånd.

Annonse

Smell nummer to kom den våren Sprayfo'en tok livet av en haug med lam rundt omkring i landet, og mine kopplam var intet unntak. Store fine lam døde i hopetall dagen før de skulle avvennes. På samme tid mistet jeg flere sauer på grunn av ulike betennelser, hadde dyrlege på alt av røde dager i mai og så tusenlappene fly ut av vinduet til ingen nytte. På toppen av det hele, og som prikken over i-en, presterte Bondelaget å gå med på kutt av ett års lammetilskudd, uten spor av anger.

Det ble beintøft for å si det mildt. Heldigvis har jeg en kjæreste som hjalp meg og holdt meg oppe, og landbruksvikaren var også god å ha. Uten dem vet jeg ikke helt hvordan det hadde gått. Fortsatt kaster jeg Bondebladet ulest i papirdunken, og valgkomitearbeid for Sør-Trøndelag Bondelag måtte jeg si fra meg. Jeg ble fysisk uvel, bare ved tanken på noe som hadde med Bondelaget å gjøre.

• Les også: Økt kunnskap om bønders psyke

Konsentrasjon og hukommelse ble ikke som før etter dette. Jeg kunne kjøre et sted, uten å huske om det var dit jeg skulle og hvilket ærend jeg hadde. Fortsatt sliter jeg med hukommelsen og konsentrasjonen, og må nok bare finne meg i å leve med det. Jeg søkte aldri hjelp hos helsevesenet eller andre; noe jeg sikkert burde gjort og som jeg anbefaler andre å gjøre.

Vi er ganske sikkert mange som sliter til tider. I et yrke som er presset fra alle kanter, og med en økonomi ingen andre grupper hadde funnet seg i, så er det ikke rart det kan bikke over. Vi er bare mennesker vi også, med alt det innebærer.

Neste artikkel

Uønsket sommergjest på Jomfruland