Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Konsolidering av den norske modellen

Jordbruksoppgjøret 2018 har passert gjennom Stortinget. Det gir grunnlag for noen refleksjoner rundt vårt landbrukspolitiske system, det mange kaller den norske modellen.

Jordbruksoppgjøret mellom bondeorganisasjonene og staten er den beste modellen, skriver innsenderen. Her er statens forhandlingsleder Leif Forsell (t.v.), Bondelagets Lars Petter Bartnes og Merete Furuberg fra Bonde- og småbrukarlaget under årets forhandlinger. Foto: Vidar Sandnes

Denne modellen har en lang historie, og bygger på både institusjonelle ordninger og landbrukspolitiske styringsmekanismer som ikke har paralleller i noe annet land.

Det institusjonelle er tuftet på at Stortinget legger rammene for politikken gjennom sin behandling av landbrukspolitiske meldinger og de årlige jordbruksavtaler. Videre at den praktiske politikken iverksettes gjennom forhandlingsinstituttet ved årlige forhandlinger mellom regjeringen og jordbruksorganisasjonene. Ikke alle forhandlinger resulterer i avtale, men partene samhandler likevel om gjennomføringen av oppgjøret.

Det innholdsmessige særpreget i den norske modellen bygger på et importvern som skal gi rom for norsk produksjon og på en velutviklet kanaliseringspolitikk som skal sikre ressursutnyttelsen over hele landet. Videre på at jordbruket har ansvar for å ta ut de avtalte priser i markedet med dertil hørende markedsbalanserende tiltak.

Modellen forutsetter også en målrettet bruk av budsjettstøtte som skal bidra til utjevning mellom distrikter og bruksstørrelser, sammen med aktive tiltak for å ivareta miljøhensyn og andre prioriterte områder.

Annonse

Ingen som følger med i norsk landbrukspolitikk er i tvil om at modellen har vært under sterkt press de senere årene. Dagens regjering har som sitt prinsipielle utgangspunkt å avskaffe forhandlingsinstituttet, bygge ned tollvernet, avregulere markedene, redusere budsjettstøtten betraktelig og prioritere budsjettstøtten til de største brukene.

I sum, men også bit for bit, vil dette være en politikk som ødelegger den norske modellen i løpet av kort tid. Det har allerede skjedd betydelig skade, men regjeringen har ikke hatt handlingsrom til å gjennomføre de mest dramatiske endringene.

Det er dette bakteppet som gjør årets oppgjør så interessant. Stortinget la rammene gjennom sin behandling av landbruksmelding og jordbruksoppgjøret i 2017. Dette ga klare føringer for begge parter i forhandlingene, og det ble forhandlet fram en avtale som begge parter er rimelig fornøyd med. Dette styrker den institusjonelle sida ved modellen.

Videre ble det gjort viktige grep i den konkrete avtalen som også styrker modellen. Enighet om å utrede nye markedsbalanserende tiltak er en viktig faktor. Betydelig økning av budsjettstøtten og strukturgrep i favør av de mindre og vanskeligstilte brukene et andre elementer. I stedet for å bli nok et oppgjør som underminerte den norske modellen, innebærer årets avtale tvert imot en konsolidering av modellen.

Det er ingen grunn til å avblåse faren, men kombinasjonen av stortingsflertallets signaler og organisasjonenes forhandlingskløkt gjør at det er grunn til å forvente mer stabilitet rundt modellen framover. Dette skal ikke minst Norges Bondelag ha stor honnør for. Verre er det for de krefter som ønsker å skrote hele eller deler av modellen i håp om at det skal gi bedring av rammevilkåra.

Det er fullt mulig å tro på at politikken skal og må bli bedre. Men det er ikke mulig å tenke seg en bedre modell for å oppnå dette.

Neste artikkel

Klimakutt eller matproduksjon?