Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor er de redde for å verne natur?

Truede arter: Det kan virke som enkelte politikere har berøringsangst for vernebegrepet, skriver innsenderne. Foto: Erik Vestgård

I Norge er 400 arter på sykelista, men bare 13 av dem har fått den medisinen de trenger. Når noen vi er glade i er pjuske og syke, får de fleste av oss lyst å gi litt ekstra omsorg. Men når de er friske byr vi ikke lenger på tepper og te med honning.

Vi har veldig mange arter i norsk natur som er truet. Litt pjuske som artsbestand rett og slett. Om de ikke får rett omsorg risikerer vi at de forsvinner. Derfor har vi et politisk virkemiddel som heter prioriterte arter. De trenger ekstra beskyttelse, ikke i form av teppe og varm te, men en egen forskrift og en handlingsplan så arten kommer seg på beina. Når arten er friskmeldt, kan beskyttelsen oppheves.

Så hvorfor er politikere redde for å bruke rett medisin for å friskmelde flere hundre norske arter?

Fagfolk i hele verden har advart mot at vi står ovenfor en sjette masseutryddelse og at tap av biologisk mangfold er en like akutt fare for verden som klimaendringer. I Norge står nesten 4500 arter på rødlista. Det betyr at mer enn hver femte art er utrydningstruet.

• Les også: Vi har doblet innsatsen for skogvernet, skriver klima- og miljøminister Vidar helgesen.

Mange av disse kan virke sære. Det er lavtyper eller små insekter som ingen har hørt om. Men de spiller likevel viktige roller i sine økosystemer. Og det har de fleste hørt om, at økosystemene våre er viktige. Vi har viktige arter i alle økosystem, vi er avhengige av våre norske arter.

I dag dør artene ut i et urovekkende høyt tempo, mellom hundre og tusen ganger raskere enn normalt. I Norge har minst 114 arter dødd ut de siste 200 årene.

Stortinget pekte nylig på at hele 400 arter er så utsatt i Norge at de er aktuelle som prioritert art. Altså at de trenger tepper og varm te. Likevel har vi bare 13 prioriterte arter. Tror virkelig politikerne at dette er nok?

Det kan virke som enkelte politikere har berøringsangst for vernebegrepet. Kanskje tror de at en art som blir vernet, vil kreve ekstra oppmerksomhet i evig tid. Men ordningen med prioriterte arter skal bare fungere som medisin så lenge pasienten er dårlig. Med en gang arten blir friskmeldt, trengs ikke lenger vern. Vern og beskyttelse er naturforvaltningens svar på medisin, tepper eller den varme teen.

• Les også Kari Gåsvatns kommentar Hvem skal hjelpe oss til å overleve?

Annonse

På lista over arter som så å si er klare for å bli vernene finner man blant annet:

• Nordlandsasal, et lite tre i slekt med rognebærtreet som ble brukt som pæregrunnstamme i tidligere tider

• Huldrestry, en lavtype som forvandler granskogen til trollskog med sitt hengende slør

• Trønderlav som finnes i fossesprøytsoner og fuktig granskog

• Tinnvokssopp som er sterkt truet og finnes på moserike grasflekker i magre naturbeitemarker.

At artene er truet sier noe om at økosystemet de er en del av ikke fungerer som det skal. Økosystemene vil langsomt rakne foran øynene våre dersom alle arter under pattedyrnivå bare skal være for spesielt interesserte.

«Grov miljøkriminalitet» skapte verneverdige Tautra, skriver Anna Ceselie Brustad Moe.

Politikere, i hvert fall de som snart skal innta Stortinget og danne regjering, må legge et helt annet ambisjonsnivå for vern og beskyttelse. Det er så enkelt som at når naturen er intakt, eller arten ikke lenger er truet, så trenges ikke vernet lenger. Men uten vernetiltakene – som for eksempel prioriterte arter – mister vi verdifulle og sårbare arter som er – og burde være – en helt selvfølgelig del av naturmangfoldet i Norge. Tenk, bare 13 arter har fått omsorgen de trenger – det er 387 igjen – minst!

Neste artikkel

Noen oppklaringer om Nettverk for GMO-fri mat og fôr