Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Helsen til hjortevilt betyr mye for meg og deg

CWD: Turid Vikøren obduserer et reinsdyr som kan være smittet. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Etter 20 år med overvåking av helsen til skogens konge og hans slektninger i Norge har vi fått viktig kunnskap. Ikke bare om viltet selv – som påvisningen av skrantesjuke (CWD) – men også om helsetrusler for husdyr, mennesker og miljø.

Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP) utføres av Veterinærinstituttet på oppdrag for Miljødirektoratet. Nå markeres 20-årsjubileet for prosjektet. HOP og annen vilthelseaktivitet har vist at kunnskap om helsetilstanden ikke bare er viktig for viltet, men også for kontroll med sykdommer som kan smitte mellom husdyr og vilt og mennesker.

Overvåking generelt, og god forvaltning, er vårt beste forsvar mot smittsomme sykdommer. Veterinærinstituttet har påvist antibiotikaresistente bakterier på svalbardrein og rabies på flaggermus. Vi overvåker og gir råd til myndighetene for å hindre at alvorlige sykdommer som afrikansk svinepest og revens dvergbendelorm kommer til Norge. Den sistnevnte parasitten gjør at folk ikke bør spise blåbær rett fra tua i flere europeiske land.

Oppdagelsen av Chronic Wasting Disease (CWD eller skrantesjuke) i Nordfjella er det mest dramatiske i HOPs historie så langt. Veterinærinstituttet hadde analysemetodene og fagkompetansen for å stille diagnosen. Trolig ble smitten oppdaget på et tidlig stadium og tiltaket med å ta ut villreinstammen i Nordfjella sone 1 er allerede gjennomført. Det vil fortsatt ta lang tid før vi kan slå fast om vi faktisk har lyktes med å utrydde CWD fra Norge, men den tidlige oppdagelsen ga oss muligheten.

HOP-programmet skal fremskaffe helsedata med tanke på en bærekraftig forvaltning av bestandene, men også på hvordan miljø­ og klimaendringer og menneskelig aktivitet påvirker helsetilstanden. Så langt er det produsert mer enn 50 internasjonale fagartikler på dette feltet.

Annonse

Noe HOP har lært oss er at menneskeskapte kontaktpunkter mellom dyr i naturen kan være problematiske. Saltslikkesteiner plassert på utmarksbeite for husdyr, kan bidra til å spre smitte til vilt. I 2012 døde 30 prosent av all moskus på Dovre av lungebetennelse. Analyser viste at en mykoplasmabakterie som er vanlig hos sau, var primærårsaken til utbruddet. Saltslikkesteiner for sau fungerte som kontaktpunkter hvor bakterien ble overført.

Sau har vist seg å smitte hjortedyr med et virus som forårsaker sjukdommen ondartet katarrfeber. Sauen er bærer av viruset uten å bli syk, mens elg, hjort, rein og rådyr kan dø av denne virusinfeksjonen. Smitteoverføring kan også skje den andre veien. Hjernemark, som er vanlig hos hjortedyr, kan smitte til sau og geit og forårsake lammelser.

I naturen sirkulerer smittestoffer mer eller mindre uhindret, og de skiller ikke nødvendigvis mellom ville dyr, husdyr eller mennesker. Funn av rottegifter i hubro og ulv, antibiotikaresistente bakterier hos rødrev og hjortedyr, og bly fra ammunisjon i kongeørn og havørn, er eksempler på forskningsresultater hos Veterinærinstituttet. Spørsmålet er om flere viltlevende arter bør inkluderes i overvåkningen for å få mer kunnskap om smitteveiene.

Vi bruker gjerne begrepet «én helse» for å understreke at «alt henger sammen med alt» helsemessig. For sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker (zoonoser) kan viltlevende arter være et reservoar. Derfor er overvåkning av viltets helse en god investering for både dyr og mennesker.

Neste artikkel

Veterinærinstituttet er bekymret for utbredelsen av villsvin