Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Eiendomsskatten må bestemmes lokalt

Det burde være en selvfølge i et fremtidsrettet skattesystem for naturressurslandet Norge at vi i mye større grad innfører en naturressursbeskatning med lokal tilhørighet.

Skattelegging: Hva trengs det penger til, hvor mye penger og hvem skal finansiere godene? Foto: Tatu Lajunen

Leder av KS, Gunn Marit Helgesen, skriver i et innlegg i Kommunal Rapport 1.10.18 at avgjørelsen om en kommune skal ha eiendomsskatt eller ikke må tas av innbyggerne selv.

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS), er enige med KS. Man kan være for eller imot eiendomsskatt i kommunen sin, men da får man stemme inn de politikere man er enig med. USS arbeider for styrking av det lokale folkestyret – å redusere eller fjerne beskatningsretten er å svekke dette.

Lokal beskatningsrett er en av grunnpilarene i lokaldemokratiet, bl.a. bekreftet i Europaråds-charteret fra 1985 om lokalt selvstyre. I dag er det først og fremst eiendomsskatten som er en kommunal skatt – til forskjell for andre skatter som styres av og tilfaller staten. Kommuner uten egen beskatningsrett ligner mer på statsfilialer og rimer ikke med uttrykte målsettinger om at mer av den lokale verdiskapingen skal tilfalle kommunene.

Statens egeninteresse i å sløyfe eiendomsskatten til kommunene mangler i eiendomsskattedebatten.

Annonse

I diskusjonen om eiendomsskatten blander man sammen eiendomsskatt på næringsvirksomhet og eiendomsskatt på boliger og hytter. Det bør vi slutte med. Eiendomsskatt på boliger står i en særstilling i skattepolitikken. Eiendomsskatt på næringsvirksomhet er også et spørsmål om fordeling av skatteordninger mellom stat og kommune, det vil si mellom hvor stor selskapsskatt staten skal ha og hvor stor eiendomsskatt kommunen skal ha. Uten eiendomsskatt og alt annet likt vil staten få høyere skatteinntekter ved å sløyfe eiendomsskatten.

Et undervurdert skatteobjekt for kommuner er næringer som bygger sin virksomhet på (for)bruk av lokale naturressurser. Her tenker vi naturligvis på eksterne næringer, ikke lokale bønder eller skogeiere for eksempel.

For vannkraftsektoren er det lang tradisjon for, og helt fra Johan Castbergs tid har den rådende politiske oppfatningen vært, at kommuner som avstår sine naturressurser til næringsvirksomhet har krav på en andel av verdiskapingen, typisk gjennom en grunnrenteskatt. Men synspunktet har mye større rekkevidde enn vannkraft, oljen og gass; i dag drøftes det samme for oppdrettsanlegg og for vindkraftanlegg. Og det er drøftet for mineralnæringen.

Det burde være en selvfølge i et fremtidsrettet skattesystem for naturressurslandet Norge at vi i mye større grad innfører en naturressursbeskatning med lokal tilhørighet. Dels vil en slik skatt ivareta det miljørettslige prinsipp om «natural resource- user pays consept» fra Rio-erklæringen at «kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaveren», og dels vil et slikt prinsipp ivareta den lokaldemokratiske dimensjon ethvert moderne demokrati bør videreutvikle.

Dette er ikke et innlegg for en høyere total skattebyrde, men et innlegg for lokaldemokratiet og for et mer moderne skattesystem.

Vi trenger å oppmuntre til politisk bevissthet lokalt; kommunenes beskatningsrett står sentralt her – hva trengs det penger til, hvor mye penger og hvem skal finansiere godene?

Neste artikkel

KrF – faneberar for nestekjærleik og forvaltaransvar