Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vrak kontantstøtte, vurder barnetrygden

Kontantstøtten må vrakes, skriver politisk nestleder Magnus Weggesrud i denne kronikken.

Behovsvurdering: Barnetrygden til lavinntektsgrupper bør øke. Foto: Frank May

I Norge har vi et velferdssystem som er bygget på tanken om å gjøre menneskers liv bedre. Velferdsordningene er tufta på en samfunnskontrakt av tillit mellom innbyggerne. Man skal yte etter evne og få etter behov.

Skal dette sikkerhetsnettet bevares for framtida, må vi også være villige til å se hva som må endres før det undergraver viktige samfunnsmål. Kontantstøtten i sin helhet og innretninga på barnetrygden er to konkrete eksempler på ordninger det må gjøres noe med.

Det er vårt ansvar som politikere å sørge for ordninger som gjør at vi når viktige samfunnsmål, som god integrering, flest mulig i jobb og et mer likestilt arbeidsliv. Kontantstøtten er en ordning som har negative effekt på disse tre samfunnsmålene.

Da kontantstøtten ble innført i 1998-1999, var den et godt politisk virkemiddel for å bøte på den store mangelen på barnehageplasser. Rundt år 2000 mottok over 70 prosent av familiene med barn i den aktuelle alderen kontantstøtte. I 2014 mottok kun litt over 20 prosent av disse kontantstøtte.

Dette kan sees i sammenheng med den massive utbyggingen av barnehageplasser siden årtusenskiftet. Behovet for kontantstøtte er så å si utradert gjennom full barnehagedekning. I tillegg er det godt belegg for å si at kontantstøtten nå hindrer barn å gå i barnehage.

Gjennom høy innvandring de siste åra, har bakgrunnen til den store majoriteten som velger kontantstøtten endret seg drastisk. I dag er det stort sett familier med innvandrerbakgrunn som er hjemme med barnet de mottar kontantstøtte for, og det er for det meste kvinnene som er hjemme. Samtidig vet vi at over 40 prosent av alle kvinner med innvandrerbakgrunn ikke er i jobb. Kontantstøtten er en av årsakene til dette.

Kjersti Østbakken, forsker ved Institutt for samfunnsforskning, har gjennomgått forskningen som finnes på effektene av kontantstøtten. Hun konkluderer med at kontantstøtten har en helt entydig negativ effekt på arbeidsdeltakelsen blant mødre som har barn i kontantstøttealder, og at effekten er sterkest blant mødre med innvandrerbakgrunn.

Kontantstøtten bidrar til at barn ikke kommer i barnehage, og majoriteten av disse barna kommer fra familier med lav utdanning, lav inntekt og barn av foreldre med innvandrerbakgrunn. Mange barn som ville hatt stort læringsmessig utbytte av å gå i barnehage, gjør det ikke. Barna som ikke kommer i barnehage, går dermed glipp av viktig språklig og sosial opplæring.

Det har de siste åra vært nedsatt fire offentlige utvalg som har sett på forskning, utvikling og erfaring med kontantstøtten (NOU 2017:6, NOU 2017:2, NOU 2012:15, NOU 2011:14, NOU 2011:7 og NOU 2009: 10.) Alle kommer med samme entydige konklusjon:

Det er stort sett familier med innvandrerbakgrunn som er hjemme med barn de mottar kontantstøtte for.

Annonse

Kontantstøtten bidrar til at færre, særlig kvinner med innvandrerbakgrunn, er i jobb, færre barn går i barnehage og går glipp helt uvurderlig språklig og sosial utvikling og det hemmer integrering. Kontantstøtten må avvikles.

Siden 2001 har andelen barn som lever i familier under fattigdomsgrensa tredoblet seg. Over 100 000 barn lever i dag i fattige familier. Dette er alarmerende. En av ordningene som skal bidra til en mest mulig likeverdig barndom uavhengig av foreldrenes økonomi, barnetrygden, fungerer ikke lenger slik den skal, og må nå økes, og målrettes mot de familiene som har lavest inntekter.

Ikke siden 1996 er barnetrygden endret, og den reelle verdien av ordningen har gått drastisk ned. Samtidig ser vi nå at andelen barnefamilier som befinner seg i det som kalles vedvarende lavinntekt, utgjør hele 10 prosent.

Om lag 50 prosent av disse familiene har innvandrerbakgrunn. Det er også slik at det er familier med små barn som sliter mest økonomisk. Dette får også konsekvenser for det som kalles sosial mobilitet. Barn fra disse familiene lykkes i mindre grad i arbeidsmarkedet i forhold til barn fra familier med bedre økonomi. Dette er ikke greit.

Dine foreldres økonomiske situasjon skal ikke forringe muligheten du har til å lykkes i arbeid og samfunn. I Norge har det også vært et viktig mål at alle skal ha lik mulighet til utdanning, uavhengig av hvor godt eller dårlig foreldrene dine tjener. Det betinger likevel at barn har grunnleggende sosiale og språklige ferdigheter, og et så godt utgangspunkt som mulig når de begynner på grunnskolen..

Dette er noen av årsakene til at det nå er riktig å øke og målrette barnetrygden mot familiene med de laveste inntektene. Hvis vi f.eks. går for modellen til Barnefamilieutvalget vil om lag 40 prosent av alle barnefamilier få økt barnetrygd. Dette vil redusere barnefattigdommen betraktelig og bidra til å redusere de økende forskjellene vi har sett de siste årene.

Totalt sett vil vi spare 1,9 milliarder på å kutte kontantstøtten og 9 milliarder på å målrette barnetrygden. Det representerer betydelige innsparinger på området. Det viktigste er imidlertid at pengene staten sparer på omlegging og kutt i disse ordningene, går til integreringsarbeid, målrettede arbeidsmarkedstiltak og til rimeligere barnehage for lavinntektsfamilier.

Kvaliteten på et samfunn kan måles ut fra hvordan det behandler sine svakeste, sies det. Derfor er det så avgjørende viktig at endringer i kontantstøtten og barnetrygden ikke bare blir nok et kutt i ordninger for dem som har det vanskeligst, men en reell endring av forutsetningene og mulighetene for barn i fattige familier til å greie seg like godt i arbeid og utdanning som ethvert annet barn i samfunnet.

Neste artikkel

Sp-veteran om sexmeldingen til Navarsete: – Ta et kollektivt ansvar