Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi må tenke nytt om sauehold

Hvert år slippes opp til 2,3 millioner sau på utmarksbeite i Norge. I løpet av beitesesongen på 80–120 dager omkommer vel 100.000 på beite, mer enn 1000 om dagen.

Nytenkning: Metodene for sauehold i Norge har vært relativt uendrete de siste 100–150 år, skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Anslagsvis 80–90 prosent av disse dør av helt andre årsaker enn rovdyrangrep. Uten et eneste rovdyr i Norge vil innpå 100.000 sau likevel dø på utmarksbeite.

De store tapstallene avspeiler endringer i saueholdet over de siste vel 100 år:

1) Det er mange flere sau som årlig slippes på utmarksbeite enn før og saueflokkene per gård er større.

2) Sauerasene som nå brukes i Norge er blitt mer produktive, men tyngre til beins og mer utsatt for skader og sykdommer.

3) Oppsyn og gjeting av streifbeitende sau i utmark er blitt vanskeligere når en bonde må passe på mange flere sau enn før. Tilsyn er kostbart.

4) Metodene for sauehold i Norge har vært relativt uendrete de siste 100-150 år. Andre norske bønder har vist stor vilje og evne til omstilling. Annen husdyrproduksjon og nyttevekstdyrkning er modernisert på samme måter som fremgangsrike landbruksmiljøer ellers i Europa.

• Les også: Jakten på ulv som har tatt sau er vanskelig. Nå skal hundevalpen Loka trenes til å spore opp rovdyret.

I den opphissete rovdyrdebatten i Norge de siste årene gjøres det lite skille mellom de store saueområdene i sør og vest uten store rovdyrkonflikter, og de i øst og nordover hvor det er slike konflikter (hvor jerv, bjørn, gaupe og kongeørn forårsaker adskillige større tap enn de til ulv). Det er to «Norger»: Ett i sør og vest hvor tradisjonelle ikke-rovdyrtap er nærmest enerådende, og ett Norge i øst (og litt i nord) hvor i tillegg til tradisjonelle tap det også er en del, og høyst beklagelige, tap av sau til rovdyr.

Vi burde kunne enes om å forhindre at de store rovdyrene etablerer seg i de nå rovdyrfrie og trygge områdene i sør og vest. Det råder uklarhet om kongeørn.

Sett med et dyrevelferdsblikk har ulvedrap totalt overskygget de langt større tapene av andre årsaker. Det kan være vanskelig å skille graden av dødelige lidelser hos sau forårsaket av beinbrudd, ras, parasitter og annen sykdom, påkjørsler og tyvslakting, fra rovdyrangrep. Men det er ikke troverdig å hevde at sau på utmarksbeite lider først og fremst under rovdyrangrep når det beviselig er mange andre årsaker som forårsaker minst like store dødelige lidelser og i et mye større omfang.

• Les også: Ulven splitter nordmenn over hele landet

Gjenværende sauebønder i rovdyrområder bør støttes for å gi seg med sauehold.

Annonse

Vi må med andre ord ha to litt forskjellige strategier for å bedre dyrevelferden for sau på utmarksbeite:

1. For sauehold i områder uten rovdyr må vi styrke arbeidet med å forhindre ulykker, skader og sykdom på utmarksbeite. Det vil også si å styrke veterinærarbeidet inkludert forskning og behandling. Sauebønder må støttes slik at de også finner det kostnadseffektivt å tilkalle veterinærhjelp til sau på utmarksbeite. Det skjer sjelden nå. Det må kombineres med sterkere krav til sauebønder om å passe på dyra på beite, og økt støtte til gjeting. Gjeting er mye mer enn å beskytte sau mot rovdyrangrep.

Det er å kunne følge dyra tett og gi dem hjelp for å forhindre sykdommer og skader, og gi sauene god oppfølging og behandling når de inntreffer. Vi må lære opp flinke gjetere og gjeterhunder, og gi sjenerøs økonomisk støtte slik at de kan utføre arbeidet for god dyrevelferd i sommermånedene. Avlsarbeidet må intensiveres, slik at avlsmål også gjenspeiler behovet for å få nye saueraser som bedre unngår skader og sykdom på utmarksbeite.

• Les også: Svein Ingebo og beitelaget har mista 16-18 prosent av sauene dei siste to åra. Ingen veit kvifor.

2. For sauehold innenfor områder der det er bestemt at rovdyr kan være, gjelder også punktene ovenfor. Sauetapene av andre årsaker enn rovdyr dominerer klart. Sauebønder i slike områder må hjelpes til å leve med rovdyr og å redusere rovdyrtapene til lave nivåer. Midlene må vris tydeligere til forebyggende tiltak, slik at behovet for erstatninger kan reduseres. Valg av saueraser gjennom målrettet avlsarbeid, vektlegging av flokkbeiting med støttetiltak som gjeting, gjeterhunder og vokterhunder fremfor streifbeiting, er viktige elementer.

Tett oppfølging av sauene på beite må forsterkes, og moderne sporingsteknologi kan brukes. Likevel må vi stundom innse at det kan være områder hvor rovdyr og streifbeitende sau i utmark ikke kan forenes. Gjenværende sauebønder i rovdyrområder bør støttes for å gi seg med sauehold. Det er alternativer i storfeproduksjon – ammekyr – i slike områder, for kjøttfe er mindre utsatt for rovdyrangrep.

Omlegging til ammekyr vil gi bedre dyrevelferd. Norske bønder har vist store evner til å modernisere sine produksjonsformer, og det må man også forvente fra norske sauebønder. Det kan være fornuftig å se på sammenlignbare høykostland som Sveits og Skottland.

• Les også: Denne ulven står bak nesten én tredel av årets sauedrap

Vi må ikke la den giftige ulvedebatten overskygge behovene og mulighetene for å endre norsk sauehold for å bedre dyrevelferden. Det er ingen grunn til å tro at ikke også norske sauebønder kan bevege seg ut fra de tradisjonelle driftsformene og finne nye produksjonsmetoder for å forhindre de store tapene, noen fra rovdyr, som finner sted i den relativt korte beitesesongen i Norge.

Det er mange ulike typer sauehold i Europa og i resten av verden – med og uten rovdyrkonflikter – og Norge har mye å lære.

Neste artikkel

Uforklarleg nedgang i lammesal