Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ulv og prinsipper

Få diskusjoner er så fastlåst, og utløser så mange sterke følelser som diskusjonen om rovdyr.

Empati: Konflikten mellom rovdyr og beitenæring er en sak der nettopp evnen til innlevelse og empati stilles på prøve, skriver Ole-Jacob Christensen. Foto: Colourbox

Hvem ser ikke fram til sommeren? Kanskje gjelder det oss bønder mer enn de fleste andre. Våronna har forhåpentligvis lagt grunnlaget for en god vekstsesong. Nå spirer poteter og gulrøtter. Bærbusker og frukttrær har satt kart. Dyr er sluppet på beite.

Akkurat dette siste har utviklet seg til et blodig mareritt for en del sauebønder. Allerede like etter at dyra ble sluppet, måtte bønder i grensetraktene mellom Akershus og Oppland samle sammen nærmere hundre ihjelbitte sauer og lam etter at en ulv hadde gått til angrep. Vinterens politiske debatt om bestandsmål for ulv, forpliktelser overfor Bern-konvensjonen om biologisk mangfold, mistillitsforslag mot miljøministeren og tolkninger av Stortingets ulveforlik, møtte virkeligheten på en uhyggelig måte.

Få diskusjoner er så fastlåst, og utløser så mange sterke følelser som diskusjonen om rovdyr, og særlig ulv. Argumentene er gode på begge sider. Vi har ansvar overfor alle deler av naturen, og takten i menneskets utryddelse av andre arter, burde mane oss til støtte ydmykhet overfor naturen. Vi kan ikke utrydde alt vi ikke liker, og kreve all plass for oss selv.

På den annen side: totalt har vi 4438 rødlistearter (plante- og dyrearter) i Norge og havområdene våre. 289 vepsearter, 459 sommefuglarter, 239 mosearter, 82 fuglearter og 910 sopper, er blant artene vi er i ferd med å utrydde. Mange av disse er knyttet til nettopp det beitelandskapet som sauen er med på å opprettholde. 1 - 1 i debatten altså – og begge parter fortsetter å stå like hardt på sitt.

Det er likevel en annen side ved denne konflikten, som jeg vil be særlig tilhengerne av flere rovdyr å tenke over: Den menneskelig siden. Belastningen for dem som rammes hardest, er langt større enn de fleste av oss ville ha tålt.

Oppland Arbeiderblad forteller om synet som møtte saueeiere i skogen: «Sauen hadde store deler av bogen revet ut. I tillegg hadde den kraftige bittskader i hodet som det var gått betennelse i. Det siste indikerer at det kan ha gått et par døgn siden ulven slo til.» Til NRK forteller en av dem: «Vi er lettet for hver time som år uten angrep». En nøktern beskrivelse av det som er saueeiernes mareritt: Hver time kan de dyra man har stelt hele vinteren, og hjulpet til verden om våren, bli angrepet, skambitt eller drept.

Hvordan bevare nattesøvnen når neste dags inspeksjonsrunde på beitet kan vente en med uhyggelig overraskelser? Hvordan planlegge arbeidsdagen når alt er mulig? Hvordan planlegge framtida når livsgrunnlaget kan rives bort på få dager? Hvordan bevare mot og håp når du står maktesløs mot det tragiske?

«Sauebondens hverdag kan være fjern fra rovdyrtilhengerens.»

Annonse

Kanskje møter man i tillegg avisinnlegg om «sauebønders innbitte trang til å bite seg fast i subsidiene og tradisjonene». En saueeier betror seg til andre bønder på denne måten: «Jeg kan ikke lese kommentarfeltet på sånne innlegg lenger for jeg blir så sint! ».

Rovdyrsaken er ikke den eneste politiske der prinsippfasthet og sterkt engasjement kan føre til at andre tråkkes ned. Da er det på tide å se nærmere på egne prinsipper: Er det verdt at jeg fører dem så langt at jeg påfører andre så stor lidelse? Burde jeg sette av en times tid til empati med dem som betaler prisen for gjennomføringen av den politikken jeg ønsker? Veie prinsipper mot konsekvenser?

Politikk er å ville. Det er også å ville ha makt til å gjennomføre de prinsippene og idéene man tror på. Kanskje er det for mange politikere som lar prinsippene og idealene fare når presset blir for stort. De lange linjene blir borte når politikken formes fra dag til dag. Men politikk er også å ta hensyn, å se at grensene for prinsippene møtes når den annen part rammes urimelig.

Konflikten mellom rovdyr og beitenæring er en sak der nettopp evnen til innlevelse og empati stilles på prøve. Sauebondens hverdag kan være fjern fra rovdyrtilhengerens. Oppvekst, utdannelse, arbeid og forhold til naturen skiller dem ofte. De berøres også helt ulikt av konflikten. Men er det en unnskyldning for å overse den andre?

Det er ganske få som rammes av økte rovdyrbestander, men bør ikke flertallet besinne seg, når mindretallet frarøves det som det har mest kjært; livsverk, levemåte og kanskje hjemsted? Denne striden har en sterk og en svak side. En slik asymmetrisk konflikt krever større imøtekommenhet fra det sterke parts side.

Gjensidig forståelse er ingen garanti for løsning av en vanskelig konflikt. Men det er en forutsetning. Imøtekommenhet fra den ene siden kan utløse ønske om dialog fra den andre.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten