Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Uløselige EU-utfordringer?

Krisene floker seg sammen og splitter EU på kryss og tvers

Ujevnt: Øst-europeiske makthavere (her valgvinner Andrej Babis i Tsjekkia) avviser å ta sin del av flyktningestrømmen, skriver forfatteren. Foto: AP.

Det er sprengstoff i de akutte utfordringene som EU står overfor, med flyktningkrisa, den økonomiske stagnasjonen, frykten for ny finanskrise, ei klimakrise som krever betydelige samfunnsendringer hvis det skal blir mulig å nå 2-gradersmålet, et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben.

Alt summerer seg til en samfunnsutvikling der avstanden opp til de styrende stadig øker – og der den politiske mistilliten kommer stadig klarere til uttrykk. Enhver ny folkeavstemning truer hele EU-systemet.

Millioner av flyktninger er skremt vekk fra hjem og lokale miljøer i Midt-Østen, Afghanistan, Libya, Somalia og andre områder i Afrika. Samtidig river flyktningsituasjonen til side alle festtaler om samholdet og samarbeidet mellom 28 regjeringer som i teorien skal arbeide seg fram til felles politiske løsninger. Det er så stor ulikhet internt i EU – og den årelange krisa har økt ulikhetene – at flyktninger i lange tider framover vil oppsøke enkelte land og sky andre.

Samtidig dramatiseres forholdet mellom øst og vest i EU. Alle EU-land fra Kroatia og nordover til Polen avviser nokså kategorisk å ta imot «sin del» av flyktningstrømmen – og viser til hvor ulikt velstand og fattigdom er fordelt mellom EU-land i øst og vest. Også vestover i EU er myndigheter og befolkning stadig mer skeptiske til å ta imot større mengder flyktninger.

Neste utfordring er at den økonomiske krisa har splitta vesteuropeiske EU-land så grunnleggende at det vil ta langt tid å overvinne motsetningene – og da går skillet nord-sør. Det er middelhavsstatene Hellas, Kypros, Italia, Spania og Portugal som fortsatt sliter mest med ettervirkningene av krisa.

Den samlede produksjonen av varer og tjenester er i de fleste land fortsatt lavere enn i 2007 – året før finanskrisa slo til. Innen arbeidslivet er det lite å glede seg over. I de fleste land i Europa er det mer ufrivillig deltidsarbeid og midlertidig arbeid, mer svart arbeid, større inntektsforskjeller og flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl. Da er det urovekkende at økonomer spør: Hva om vi er på vei inn ei ny finanskrise? Er vi bedre rusta til å mestre den enn vi var i 2008?

«Den samlede produksjonen av varer og tjenester er i de fleste land fortsatt lavere enn i 2007.»

Annonse

Var eksport av arbeidsløshet en løsning på krisa?

Økt konkurranseevne skulle være løsningen på alle problemer for alle EU-land. Dette kravet slo tilbake som en boomerang på hele EU siden EU-land handler mer med hverandre enn med land utafor EU. Det førte til at alle EU-land ble trukket inn i nedadgående spiraler, der de gjorde det nasjonale markedet minst mulig og endte med å eksportere stadig mer arbeidsløshet til hverandre.

Verre enn som så: De EU-land som lyktes best i kappløpet om konkurranseevne, eksporterte ekstra mye arbeidsløshet til andre EU-land. Advarslene mot denne meningsløse krisepolitikken kom fra mange hold, fra europeisk fagbevegelse, fra stadig flere økonomer, fra FNs arbeidslivsorganisasjon ILO – og til slutt, etter mye om og men, også fra IMF. Men det var mange år for seint.

Skal EU fra felles valuta til felles stat? Euroen viste seg som en «spinkel paraply» i det uværet som finanskrisa sendte inn over Europa. Valutaunionen skulle bidra til at alle euroland fikk like vilkår - samme rentenivå som andre euroland og ingen valutarisiko ved veksling innad i eurosonen. Men det ble ikke like vilkår. Noen få land – og særlig Tyskland – trakk alle fordelene ved valutaunionen både før finanskrisa i 2008 og særlig etter den tid.

Valutaunionen som skulle sikre konvergens, at alle euroland ble trukket med i samme gunstige utvikling, endte som en hensynsløs separator: Forskjellene innen euroblokken ble bare større og større.

Neste artikkel

Regjeringstrøbbel i Tyskland