Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stanken av de rikes søppel

Av alle søppelproblemer er mengdene spiselig mat som kastes som søppel, det vanskeligste å akseptere.

Søppel er ekkelt. Det deilige ved søppel er at vi kan kvitte oss med det. Når søpla er vekk, blir det ryddig og rent både utenfor og inni oss. Det gir frihet og fred å bli kvitt søpla. Forutsatt at vi ikke tenker på hvordan søppel oppstår og hvor det blir av.

Den nyeste boka til sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen heter «Søppel». For Hylland Eriksen omfatter søppel alt fra det vi kaster i spann og container, til det vi trykker ut av porer og tarmer. I tillegg kommer en del nyere varianter av søppel, som forsøplete hjerner. Forfatteren av «Søppel» forteller søppelets historie. Den er kort. Før midten av 1800-tallet ble det knapt nok produsert søppel i våre samfunn.

«De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet fillene deres. Husavfall besto for det meste i aske, tiss, bæsj og beskjedne mengder matavfall», skriver Hylland Eriksen.

Hvordan søppelet fant veien fra de rike til de fattige varierte. Det kunne handle om milde gaver, eller sleng og kast ut av vinduet og ned i bakgater. De fattige levde av individuell søppelhenting. I Norge produserer vi i dag femti prosent mer søppel enn for ti år siden. Og ti ganger så mye som for 50 år siden. Søppel er gått fra å handle om stank og fattigmannsliv, til høyteknologisk avfall og avanserte gjenvinningssystemer. Tanken på verdens søppelberg er marerittaktig.

Noe av det styggeste vi ser er bilder av barn som roter rundt på søppeldynga for å livnære seg. Det meste kvelende er tanken på søppelstreik i en millionby. Det mest skremmende aktuelle akkurat nå er en atomkatastrofe. For meg ble forrige uke en uke i søppelets tegn. Mens jeg hørte radionyheter fra det ødelagte atomkraftverket i Japan og leste Hylland Eriksens perspektivrike søppelbok, rullet filmen «Søppel eller mat» over tv-skjermen. Av alle søppelproblemer er mengdene spiselig mat som kastes som søppel, det vanskeligste å akseptere.

Annonse

«Mer enn halvparten av all mat som dyrkes, kastes. Det meste før det kommer på middagsbordet, ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO». Slik begynner filmen «Taste the waste», som er originaltittelen på Valntine Thurns felleseuropeisk filmprosjekt. Filmen er en alarmerende gjennomgang av hvordan og hvorfor ufattelige mengder av mat blir kastet og ødelagt, mens en milliard mennesker sulter. Det begynner på supermarkedet, der friske matvarer blir kassert fordi kunden ikke vil kjøpe noe som har best-før-dato om fem dager.

Hyllene blir konsekvent fylt opp med langt flere varer enn man forventer å selge, fordi kundene ikke vil se halvtomme reoler. Bonden må la halvparten av potetene ligge igjen på jordet fordi de er for store eller for små i forhold til standardmålene. Og bønder i fattige land blir fortrengt fra jorda, fordi industrilandbruket trenger plass til å produsere både «pen» mat og mat som kasseres direkte. En tysk baker fyrer opp bakerovnen med gammelt brød. «Hvis alt brødet som blir til overs i Tyskland ble brent, kunne vi erstattet et helt atomkraftverk», forklarer han. Men selv om vi frykter atomkraften, er brødkraftverk en dårlig løsning. Hveteprisene øker på grunn av tørke og flom. Ingen snakker om at prisøkningene også skyldes at det bakes 3 millioner tonn brød for mye per år, som kastes. Filmen «Søppel eller mat» er spekket med deprimerende tall om mat som søples og mennesker som sulter. Og om næringsindustriens og matvarekjedenes manglende interesse for mat som mat. Det eneste som telles, er penger. Filmen har heldigvis også optimistiske innslag. Noen mennesker nekter å akseptere vanviddet.

De samler inn mat som skal kastes, for å distribuere til folk som trenger. Og folk som vil ha sunn mat, ikke først og fremst plettfrie poteter og rette agurker, lager andelslag og kjøper direkte fra gårdbrukeren for å unngå kastende mellomledd. Gleden er på både kundens og bondens side. Verdien av mat som kastes i Norge ligger på elleve milliarder kroner, referer Thomas Hylland Eriksen. Maten som kastes i Europa og Nord-Amerika kan fø verdens sultende befolkning tre ganger, konkluderer filmen «Søppel eller mat». Hadde verden vært skrudd sammen på en annen måte enn vår, kunne maten som blir kastet reddet livet til alle som sulter. Den skrujobben må grossister, detaljister, produsenter og politikere gjøre sammen. Men til syvende og siste er det kunden som bestemmer. Hvis vi i den rike verden krever fulle hyller med pene varer og 60 sorter brød, får vi det. Kostnadene er det de andre som må ta.

Drude Beer er kommentator i Nationen

Neste artikkel

Skulen med sju elevar