Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Resignasjon i Nordfjella

CWD: Flere har ikke fattet alvoret, skriver innsenderen. Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix

Olav Grøttebø skriver i sitt innlegg i Nationen 2. november at det er som å snakke til en vegg når han møter myndighetene om rein og CWD. Fagetatene på den ene siden sliter med å formidle hvor alvorlig situasjonen er, mens villreinorganisasjonene og lokalbefolkningen på den andre siden nok tenker at de ikke blir tatt hensyn til.

Så la oss slå det fast med en gang. Ja, vi hører på alle innspill og vurderer alle alternativer og muligheter. Men nei, vi kan ikke ta hensyn til alle.

Grøttebø tar opp noen momenter i leserinnlegget som vi gjerne vil svare på.

Mattilsynet bedriver skremselspropaganda og kommer med forsvarstaler: Skrantesjuke er en så alvorlig sykdom at den skremmer selv garvede veterinærer og forskere. Det er ikke tvil om at dersom vi ikke handler nå vil det være mye mer krevende, kanskje umulig, å fjerne smitten fra Nordfjella. Det er skremmende, men er ikke propaganda. Vi har et ansvar for å formidle smittebildet og konsekvensene av sykdommen. Fremdeles virker det som flere ikke har skjønt alvoret i saken.

Mattilsynets handling er basert på erfaring med husdyrhold: Vår handling er basert på erfaring med håndtering av smittsomme dyresykdommer. Ja, det stemmer at vi i de aller fleste tilfellene bekjemper sykdommer i husdyrhold, men metoden er den samme: Isolering, kartlegging, prøvetaking og sanering hvis det er mulig og hensiktsmessig. Det at vi nå har en sykdom i norsk natur gjør det selvfølgelig mer komplisert, men prinsippene er like fullt de samme.

Annonse

Sanering fører til at man mister de gode genene som er resistente mot sykdommen: Det er en svært lav sjanse for at dyrene skal utvikle resistens. Prisen vi i så fall måtte betale for å følge dette darwinistiske prinsippet ville blitt svært høy. Det ville ført til store lidelser hos de syke dyrene, stor dødelighet i flokkene – i USA ses i enkelte bestander 10 til 20 prosent reduksjon i dyretallet per år – og sykdommen ville med stor sannsynlighet spredd seg til ville og tamme hjortedyr i både Norge og andre land. Det ville vært en helt uansvarlig strategi som Mattilsynet ikke kan følge.

Grøttebø trekker også frem tre nye hypoteser: Smitte finnes naturlig tilstede flere steder og kan ikke fjernes, at sykdommen ikke er så smittsom, og at genetisk ulikhet gjør at noen ikke smittes. Ingen av dem er dessverre korrekt.

Skrantesjuke er ikke et naturlig forekommende smittestoff i naturen, og det vil etter hvert fjernes i terrenget. Alle smittestoffer har en halveringstid, som gjør at det etterhvert vil forsvinne dersom ikke nytt smittestoff tilføres fra smitta dyr. Sykdommen er garantert smittsom mellom hjortedyr. Det viser alle laboratorieforsøk, og smittestatusen i USA er et skrekkeksempel på det. Genetisk testing av reinsdyr fra Nordfjella gir ingen indikasjon på at dyra har naturlig motstandskraft mot skrantesjuke.

Akkurat nå tyder situasjonen på at det er mulig å fjerne sykdommen, men da må vi gripe sjansen mens vi har den. Om noen år er det slett ikke sikkert at dette er mulig, og hva vil villreinorganisasjonene, lokalsamfunnene og andre som er kritiske at vi da skal gjøre?

Neste artikkel

Plogen er fortsatt ikke død