Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Psykososiale konsekvenser

Trussel: Ulvene styrer våre liv, selv når den ikke er tilstede, skriver innsenderen. Foto: Stian Eide

Det er i sommer kommet noen saker om psykososiale konsekvenser av rovvilt. Det er bra – for i diskusjonen om rovvilt handler det meste om penger, sau og kadaver. Rovviltkonfliktene omhandler mye mer.

Lov om Arbeidsmiljø kap 4 – 3, (1), omhandler psykososialt arbeidsmiljø i det «sivile» liv. Loven krever at alle skal føle verdighet og trivsel i arbeidet. Arbeidstakere pålegges å bidra til et godt arbeidsmiljø i kap 2-3. Det er lett å påpeke slikt på en arbeidsplass med verneombud. Loven hjemler også sanksjoner, brudd på lovens kan i sin ytterste konsekvens føre til avskjed.

Virksomheter i landbruket er i hovedsak små virksomheter, med en bruker på lønningslisten. HMS er viktig i næringen, men få gårdsbruk har verneombud, bonden står alene med sine utfordringer. Et angrep utløser en mengde mer arbeid. Ekstra tilsyn, søknader osv og man må forholde seg til beitelag, forvaltning og tilsynsmyndigheter.

I 2014-16 opplevet vi massive angrep på beitedyr i Eidsvoll. I år har vi sluppet unna – så langt. Men ulvene styrer våre liv, selv når den ikke er tilstede. Man blir merket for livet, etter slikt. Man glemmer ikke synet av kadaver, skadde dyr. Lukten, synet og fortvilelsen brenner seg fast. Merarbeid og plager kompenseres ikke, før flere måneder senere, rovvilt blir en økonomisk katastrofe for mange. «det er en uro i mitt sinn, eg aldri kan bli kvitt» synger Vamp. Slik er det også i denne sak. Det er en uro, en uhygge over å gå tilsyn, sjekke telespor eller å motta SMS fra Fylkesmenn.

Annonse

Gleden i lammingen trumfes av frykten for angrep. Man klarer ikke å fri seg fra tanken på at det også i år kan gå gråbein i eget beiteland. En tur med hundene i egen skog oppleves som risikofylt og man gruer for hva man kan finne. Man kan bare håpe på det beste. Beiterett og livsstil utfordres, og fremtiden er uforutsigbar. På toppen av dette kommer et inntrykk av at forvaltning og andre herjer med oss. Svært korte fellingsløyver med meget begrensete vilkår. Trussel om tilsyn og beitenekt fra Mattilsyn, og selvfølgelig hodeløse påstander fra «vernesiden», der man bombarderes med påstander om dårlig dyrehold, feilslått avl og bevist neglisjering av dyrevern.

Posttraumatisk stresslidelse er en relativt langvarig, og ikke sjelden kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykiske traumer. Dette kan være ulykker, krig og katastrofer. Lidelsen kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse (flashbacks) av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og i søvn. Mange forsøker å unngå situasjoner som minner om hendelsen. Mange er plaget med irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger. En skal ikke se bort ifra at mange som opplever rovviltangrep kan omfattes av denne lidelsen. Litt erting må man tåle, men når ertingen går over tid, endres det til ren mobbing/trakassering. Vi føler oss trakassert når ministeren ikke ville tillate felling sist vinter. Årets skader var en varslet katastrofe. Det oppleves som trakasserende når spesifikasjonene vedrørende jakt og felling blir laget så tungvinte at de er til hinder for felling. For oss som har sett hauger med kadaver etter ulv, oppleves det som nedlatende når SNO konkludere med «stort hundedyr» når bevisene er klare og entydige.

Slik er det også når SNO sentralt hevder at en ku er påført mekaniske skader, selv om lokale fagfolk sier bjørn. Mange opplever at forvaltningen feilbehandler, bevist. WWF får titalls millioner av staten, vi må krangle om småpenger. Det er mobbing – det gå på psyken løs. Den uro og mistrivsel blir man ikke kvitt.

Neste artikkel

Ja til opplyst brexitdebatt