Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

På stemmefiske med katalansk åte

Statsminister Mariano Rajoy har hatt suksess med å gyve løs på Katalonia før, da mobiliserte han de reaksjonære velgerne i Spania for sitt høyreparti, Partido Polpular. Nå fisker Rajoy stemmer i rørt vann igjen – med Katalonia som åte.

Beregnende stemmefisker: Det finnes mange konflikter å dyrke i Spania, og det er nettopp det statsminister Mariano Rajoy fra høyrepartiet PP gjør.  Foto: Francisco Seco, AP

Statsministeren legitimerer politivold mot egne borgere. Folkevalgte fengsles og risikerer titalls år bak murene. Folkevalgte rømmer landet og søker politisk asyl i annet EU-land. Alt utløst av en folkeavstemning om selvstyre. Katalanerne avholdt folkeavstemning i 2014 også, men da uten at statsministeren mistet hodet fullstendig.

Katalonia-konflikten i Spania framstår som absurd teater. Det vil si dersom en ikke ser til historien og til statsminister Mariano Rajoys motiver.

Sentrum-periferi-konfliktene i Spania er eldre enn landet selv. Fascisten Francisco Franco forsterket konfliktene ved å undertrykke folk i regionene ytterligere. Ikke minst folk i Katalonia, Baskerland og Galicia, som fikk forbud mot å snakke og skrive sine egne morsmål.

Madrid ble et overlegent maktsentrum. Alle ble tvunget til å skrive kastiljansk – det språket som utenfor Spania i dag kalles spansk. Francos sentralistiske styre fungerte som et tungt lokk på trykk-kokeren med sentrum-periferi-konflikter, i nær 40 år. Etter Francos død i 1975, ble grunnloven utformet som et kompromiss mellom fasciststyre og demokrati. Loven trådte i kraft i 1978, og skulle først og fremst avverge en ny borgerkrig. Forutsetningen var at den skulle etterfølges av en mer gjennomarbeidet demokratisk grunnlov. Slik ble det ikke. Spanias grunnlov er fortsatt en hybrid av fascistisk og demokratisk styresett.

Europarådet skal være menneskerettighetenes vaktbikkje i Europa. I festtaler hevder også EU-toppene at de tilhører demokratiets fortropp. Når det gjelder statsminister Rajoys styre i Spania, som har totalitære trekk, ser både Europarådet og EU-toppene i praksis mellom fingrene med både menneskerettigheter og demokrati.

Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland møtte Spanias utenriksminister Alfonso Dastis for å snakke om Katalonia-krisa. «Under møtet understreket Jagland viktigheten av et forent Spania. Han understreket at den interne dialogen bør være basert på rettsstatens prinsipper, og være i tråd med grunnloven», refererte NTB 9. oktober.

«I tråd med grunnloven»? Europarådet bør være ytterst forsiktige med å forsvare Spanias hybrid-grunnlov, som altså hjemler rå maktbruk overfor egne borgere og innføring av lover som begrenser demokratiske rettigheter (knebleloven, «Ley Mordaza»). Rajoy-regjeringa har også satt inn Guardia Civil, politiet som ligger under hæren, i lovlige arbeidskonflikter. Grunnloven i Spania gir ingen garanti for verken demokrati eller rettsstat.

Rajoy har enda en gang lagt ut på stemmefiske med katalanere som åte. Det er et stygt syn.

Oppsummert

Absurd teater

1Uten å se til historien – og statsminister Rajoys motiver – framstår Katalonia-krisa som et absurd teater.

Francsisco Franco

2 Sentrum-periferi-konfliktene i Spania er eldre enn landet selv. Francisco Franco forsterket konfliktene ved å undertrykke folk i regionene ytterligere.

Erfaring med stemmefiske

3Rajoy har god erfaring med å angripe Katalonia, og derved mobilisere reaksjonære stemmer.

Annonse

Når Mariano Rajoy slår rundt seg med grunnloven, er det viktig å vite hva slags grunnlov han påberoper seg. For å vurdere dagens Katalonia-konflikt, er det også viktig å vite at statsminister Mariano Rajoy har hatt suksess hos de mest reaksjonære velgerne i Spania med å gyve løs på Katalonia før:

For å hindre sentrum-periferi-konfliktene i å eksplodere, fikk Katalonia, Galicia og Baskerland «utvidet autonomi» etter Franco. Rajoys parti, Partido Popular (PP) ble grunnlagt i 1989, av Manuel Fraga som var innenriksminister i Francos fascistiske styre. (Fraga etablerte forløperen, «Alianza Popular», allerede i 1976.) Mariano Rajoy var først aktiv i Alianza Popular, og i 2004 ble han leder for PP. Rundt 2005, nådde PPs oppslutning bunnen, og Rajoy fikk kritikk internt. Han avledet med et angrep på Katalonia.

Mariano Rajoy samlet nemlig inn underskrifter i hele Spania – mot Katalonias autonome status. Det var vellykket og mobiliserte reaksjonære velgere for PP. Rajoy toppet det hele med å framsette en begjæring om at Katalonias selvstyre måtte avskaffes. I 2010 gjorde Grunnlovsdomstolen nettopp dét. I 2011 ble Rajoy statsminister. Nå har Rajoy fratatt katalanerne det de hadde igjen av selvstyre. Det er en oppskrift på konflikt.

Parlamentsvalget i 2015, med påfølgende nyvalg, viste at PPs oppslutning var på et nytt lavmål, til tross for at partiet fortsatt er det største partiet i Spania. PP regjerer nå på nåde fra sosialdemokratene (PSOE) og et par småpartier. Det var selvsagt mer bekvemt for Rajoy da PP hadde flertall. Rajoy vet også at om PP skulle miste makta, risikerer han å bli trukket inn i de pågående korrupsjonssakene mot PP, og mot PP-politikere.

Det passer med andre ord statsministeren godt med et nytt, mobiliserende «slag» mot Katalonia. Dess mer konflikten tilspisses, dess sterkere følelser – dess mer rørt blir vannet. Det ser ut til at Rajoy enda en gang har lagt ut på stemmefiske med katalanere som åte. Det er et stygt syn.

Neste artikkel

Felles ulv, delt forvaltning