Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ola Borten Moes borgerlige ambisjoner

Har Ola Borten Moe klekket ut en masterplan for å trekke Senterpartiet over på borgerlig side?

Sp-nestleder: Vil Ola Borten Moe, nestleder i Senterpartiet, ta partiet til Høyre i norsk politikk? Foto: Siri Juell Rasmussen

Spørsmålet drøftes i politiske slabberas landet rundt, etter at Ola Borten Moe nylig lot seg intervjue av Klassekampen. Der ville han ikke utelukke et borgerlig samarbeid i Trøndelag etter neste års lokalvalg, dersom det fører til at Senterpartiet kaprer fylkesordførervervet.

«Det viktigste for Sp i Trøndelag er å få fylkesordføreren, ikke hvem de samarbeider med», fastslo han.

Intervjuet førte umiddelbart til spekulasjoner om Sp-nestlederens agenda. Ikke nok med at han åpner for sidebytte på fylkesplan. Han ønsker seg også et fast sete i bystyret i Trondheim. Hva vil han utrette der? Vil han bidra til å felle Ap-ordfører Rita Otterviks velprøvde regime til fordel for en allianse med Høyre, Frp, KrF, Venstre og eventuelt andre borgerlig orienterte partier? Med seg selv i ordførerstolen, kanskje?

Det ville i så fall vært en handling med en viss symbolverdi. Trondheim var selve arnestedet for det rødgrønne prosjektet, da Rita Ottervik i 2003 kom til makten gjennom et samarbeid med Sp og SV. Hvis Ola Borten Moe knuser utstillingsvinduet i Trondheim, kan det få en nasjonal effekt, hevdes det blant annet.

Muligheten til å fravriste Ottervik makten er dessuten større enn normalt. Ikke bare fordi Arbeiderpartiet sliter generelt. Det tidligere så dominerende partilaget i Trondheim har mishandlet seg selv til det umiskjennelige, etter den mye omtalte jordvernskandalen i byen. Mulighetene for et ordførerskifte er de største på 16 år.

Det er her analytikerne spekulerer om Borten Moe ser sitt snitt til aktivt å motarbeide det rødgrønne samlivet. Hvis trønderbastionen velger en borgerlig vri på fylkesplan, og dessuten påfører det rødgrønne fyrtårnet i Trondheim et banesår, kan trønderne anspore partiet til å ta en høyredreining også på riksplan.

Sentrumspartier har gjerne den egenskapen at de kan tenkes å samarbeide til begge sider.

Det passer godt til fortellingen om en Sp-nestleder som ikke passer inn i en rødgrønn støpeform. For øvrig en fortelling som ikke er tatt helt ut av det blå. Mange vil sikkert huske Borten Moes kronikk «Nei til SV-staten» i VG på Sp-landsmøtets åpningsdag i 2009, som forårsaket den første offentlige skittentøyvasken mellom Borten Moe og daværende Sp-leder Liv Signe Navarsete.

Annonse

Likevel er det et drøyt stykke å hevde at Borten Moes uttalelser til Klassekampen, eller hans ønske om en fast plass i bystyret i Trondheim, er en del av en større konspirasjon mot det rødgrønne samarbeidet.

At en senterpartipolitiker åpner for ulike samarbeidskonstellasjoner for selv å komme i posisjon, er å slå inn vidåpne dører. Det er nettopp dette som kjennetegner Senterpartiet, særlig på lokalt og regionalt nivå. Senterpartiet strekker seg langt for å komme til makt. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: En senterpartist er satt til jorden for å styre.

For ikke å glemme det som faktisk ligger i partiets navn – Sp er et sentrumsparti. Sentrumspartier har gjerne den egenskapen at de kan tenkes å samarbeide til begge sider for seg selv.

Slik sett er Ola Borten Moes uttalelser såpass lite oppsiktsvekkende at det er mye mer interessant at de vekker oppsikt. Det tyder på stor årvåkenhet for Sps posisjon. Partiet har, i kraft av sin størrelse og sitt ståsted i sentrum, kraft til å avgjøre hvor makten legges ved neste stortingsvalg.

I mellomtiden får vi et svært interessant lokalvalg neste høst. Hvis dagens politiske trender holder seg fram til da, vil Sp gjøre et svært godt valg og Ap et tilsvarende svakt valg. Det vil – gitt senterpartistenes iboende vilje til å være med der det skjer – avføde en rekke nye samarbeidskonstellasjoner mellom Sp og borgerlige partier i kommunestyrer og fylkesting. Ikke bare i Trøndelag, men over hele landet.

Et slikt scenario er ikke i seg selv et uttrykk for noe linjeskift i Senterpartiet. Det må mer regnes som en naturgitt konsekvens av et nytt valgresultat, der det pragmatiske partiet flyter med de strømmene som gir uttelling i makt.

Det er likevel klart at et utstrakt samarbeid mellom Sp, Høyre, KrF, Venstre og Frp på lokalt plan vil kunne sette farge på partiets stortingsvalgkamp to år senere. Partiene vil bli bedre kjent med hverandre. Forståelsen for hverandres posisjoner vil øke. Det kan skape grunnlag for tilnærming også i rikspolitikken.

Å lose Sp i borgerlig havn vil imidlertid kreve mye av Høyre og de andre borgerlige partiene. Det er fortsatt rikelig med skjær i sjøen. Både landbruks- og distriktpolitikk, sentraliseringsreformer og EU har potensial til å renne et mulig samarbeid i senk.

Neste artikkel

EU-topper hyller Hellas – grekerne ser ingen grunn til feiring