Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mat-tap i norske fjorder

Må vi velge mellom å drive jordbruk eller fiskeoppdrett?

Oppdrettsminister: Verken Per Sandberg (Frp) eller andre partier har noe syn på fosforlekkasjen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Jordbruk og oppdrett er åpenbart viktige næringer for matproduksjon. Men ny norsk forskning reiser spørsmålet om hvorvidt oppdrettsnæringen slår beina under framtidas jordbruk. Jordbruket avhenger av fosforholdig gjødsel, og fosfor er i dag en begrenset global ressurs.

I jordbruket er fosfor del av et kretsløp, men når fosfor inngår i fiskeforet blir det til slutt liggende på havbunnen og kretsløpet blir brutt. Nå må norske myndigheter og oppdrettsindustrien ta sin del av ansvaret, og begrense dagens ressurstap fra oppdrettsmerdene, et tap som kan bidra til å sette framtidens matsikkerhet i fare.

Hvert år fører oppdrett til enorme tap av fosfor, et grunnstoff som utgjør en avgjørende bestanddel i gjødsel og mat. Planter trenger fosfor for å vokse. For hver avling bonden høster, forsvinner det fosfor fra åkrenes jordsmonn. Om neste avling skal bli like god, må åkeren gjødsles.

Storskalajordbruket er i dag bygget på tilførsel av mineralgjødsel – også kalt kunstgjødsel. Men fosforet i denne mineralgjødselen stammer fra fosfatgruver. Og disse fosforreservene vil en gang i framtiden gå tomme. Matproduksjonen slik den ser ut i dag lever på lånt tid.

Til tross for dette: Gjennom de åpne merdene i norske fjorder siler det hvert år gigantiske volumer av uspist fiskefôr og fordøyd fiskelort. Fôret stammer hovedsakelig fra industrielt jordbruk i land i Sør, særlig i Latin-Amerika. Og dette jordbruket er i sin tur dyrket fram på mineralgjødsel, som det altså finnes stadig mindre mengder tilgjengelig av.

Sagt på en annen måte: fosfor som er hamret ut av bergvegger i fosfatgruver rundt i verden, og som skulle vært brukt til å forsyne framtidens voksende befolkning, ender til slutt opp tapt, på havbunnen langs norskekysten. Når den er på havet, finnes det ingen måter å få den tilbake på.

Volumene er voldsomme. En norsk studie fra 2016 kartla mengden fosfor i omløp i oppdretts- og fiskerinæringen. Årlig tilføres omkring 12000 tonn fosfor i fiskefôr til oppdrettsfisk, hvorav omkring 9400 tonn er importert. Det meste av det importerte fôret er vegetabilsk og inneholder en blanding av soya, solsikke, raps, mais, favabønner og hvete.

Til sammenligning er det årlige norske tapet av fosfor fra den samme oppdrettsnæringen på omkring 9000 tonn fosfor, i all hovedsak som fiskeslam, og noe i form av rømt fisk. Tapet av fosfor utgjør altså rundt 75 % av det som tilføres i fôr. Tapet fra oppdrettet er den suverent styggeste posten i det norske fosforregnskapet.

Det eksisterer ingen overordnet strategi for en bærekraftig forvaltning av fosfor i Norge.

Annonse

Byggesteinen for jordbruket, det verdifulle fosforet, kastes altså på havet, i form av dyremat og bæsj.

Sett i lys av hvor essensielt fosfor er for verdens matvareproduksjon, er det bemerkelsesverdig at det er et såpass lite kjent tema i Norge. Rapporten ‘Fosforregnskapet’ som denne uken ble publisert av Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Framtiden i våre hender og Støttekomiteen for Vest-Sahara illustrerer hvor kort vei vi har nådd i å komme tapet i møte.

Våre tre foreninger har svært ulike agendaer, men deler en felles bekymring av det kommende fosforproblemet. Støttekomiteen har i en årrekke studert verdenshandelen med mineralet. Småbrukarlaget er opptatt av bærekraft og langsiktighet i norsk og internasjonalt landbruk, som motsetning til storskaladrift.

Framtiden i våre hender ser med bekymring på verdens forbruk av ikke-fornybare ressurser. Fra alle disse perspektivene er det viktig å finne en løsning på det norske regnestykket som ikke går opp.

Vår rapport viser at ikke et eneste parti har vedtatt posisjoner om spørsmålet. Det eksisterer ingen overordnet strategi for en bærekraftig forvaltning av fosfor i Norge, og ingen norsk etat gir inntrykk av å ha et overordnet koordinerende ansvar.

Ansvaret for å begrense dagens svimlende fosfortap ligger i flere sektorer i Norge, hos alt fra myndigheter og forbrukere til jordbrukere og næringsliv. Men norsk oppdrettssektor er bransjen der det haster mest. Enkelte oppdrettsselskaper har startet utvikling av teknologi for innsamling av fiskeslam i lukkete anlegg.

Dette er positivt, men flere selskap må komme på banen, og myndighetene må sette standard. Å omdanne menneskemat til fiskebæsj på havbunnen er ikke bærekraftig, om vi velger å bry oss om våre framtidige generasjoners matsikkerhet.

Neste artikkel

Mer mat på norske ressurser