Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Indianere og røvere

Det er ikke Siv Jensens indianerkostyme som er problemet. Det er plassen indianerkostymet hennes har tatt i den offentlige debatten som er problemet.

Uten kostyme: Finansminister Siv Jensen, for anledningen uten kostyme. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

For en uke siden la regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett. Det er landets viktigste politiske dokument. Over 1300 milliarder kroner kanaliseres gjennom et konglomerat av budsjettposter. Noen er vinnere, andre står igjen som tapere.

Statsbudsjettet har betydning for nordmenns livsbetingelser, om det så gjelder pleietrengende, arbeidsledige eller rusavhengige, for å nevne noen tilfeldig valgte sårbare grupper. Statsbudsjettet er politikk i praksis. Hvilke samfunnsområder skal prioriteres? Hvem skal tåle kutt?

Regjeringens ansvarlige for pengepolitikken, finansminister Siv Jensen, skulle stått midt debatten om veivalg for landet. I stedet står hun midt i en debatt om hvilket plagg hun valgte å bruke under Finansdepartementets årlige utkledningsfest.

Som vi alle er ufrivillig kjent med, kledde Jensen seg ut som en indianer, og lot seg avbilde av en pressefotograf. Mer skulle ikke til for å avspore norsk politisk debatt.

Noen mente Jensens kostymevalg var respektløst overfor en urbefolkning som har vært gjenstand for systematisk undertrykking. Dermed var spaltemeterne fylt og debattstudioer okkupert for dager framover. I stedet for å snakke om konsekvensene av regjeringens innstramminger overfor frivillige organisasjoner, lavinntektsfamilier eller dagpengemottakere, diskuterte vi plutselig «kulturell appropriasjon». Et fenomen, eller uttrykk, som er så fjernt fra norsk virkelighet at noen enhver av oss må slå opp betydningen på det.

Dernest slo debatten om Jensens angivelig politisk ukorrekte plaggvalg over i en debatt om norsk krenkelseshysteri. Altså en debatt om debatten.

Dette er et sykdomstegn i det norske ordskiftet. Det skal lite eller ingen ting til for å spore av den politiske debatten. Vi i pressen behandler politikkens innhold, realitetene, med harelabb, men kaster oss med liv og lyst inn i uvesentligheter.

Det samme var tilfellet da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i et privat lag lot falle en vits som noen oppfattet som rasistisk. Og som saken om Ap-leder Jonas Gahr Støres bryggearbeider. Saker som knapt var verd trykksverte tok stor plass i offentligheten – også den gang i en tid der politikk burde vært satt i høysetet, under selve valgkampen.

Smått og stort er like stort, det er vanskelig for publikum å skille skitt fra kanel.

Oppsummert

Budsjettet

1 Statsbudsjettet er lagt fram, men vi bruker tiden på å diskutere finansministerens kostyme.

Overfladisk

2 Den politiske debatten preges mer og mer av overflatiske lunsjtemaer enn av politikkens betydning for folk og fe.

Taktisk

3 Politikkens innhold har havnet i skyggen, noe som kan ha ført til at stadig flere av oss stemmer taktisk på valgdagen.

Annonse

Jeg mener ikke at disse sakene ikke skal omtales, det må de gjerne. Det skal være lov å si fra om en blir støtt av et karnevalsplagg eller en vits. Men det kan ikke få lov til å sette dagsorden. Journalister og debattledere burde ha viktigere ting å bruke ressursene sine på enn dette. Og ja, jeg innser at det singler i glass når også jeg bruker tid på å reise nok en debatt om debatten.

Jeg vil likevel lufte bekymring. Jeg synes å se en tiltakende tendens til at media kaster seg over lettvinte og overfladiske saker. Saker som kanskje kan sette fyr på en flyktig samtale ved lunsjbordet, men som strengt tatt ikke stikker særlig dypere enn som så. Disse sakene kan frarøve tid til det som burde være pressens primære oppgave, å belyse konsekvensene av ulike politiske beslutninger og veivalg.

Vesentlighetskriteriene, det som burde være styrende for pressens prioriteringer, ser ut til å ha mistet valør. Smått og stort er like stort, det er vanskelig for publikum å skille skitt fra kanel.

Det er ikke nytt at politikkens innhold plasseres i skyggen av for eksempel det politiske spillet. Det har vært et tema i alle valgkamper jeg kan huske bakover. Hvem som kan tenkes å samarbeide med hvem får mer oppmerksomhet enn hva de enkelte partiene faktisk står for.

I årets valgkamp ble dette ytterligere forsterket av at meningsmålingene ble et hovedtema for den politiske dekningen. Noe som også fikk utslag da velgerne gikk til stemmeurnene. Valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU har gjennomgått tallmateriale fra valget som viser at hver femte velger stemte taktisk. Ti prosent stemte taktisk for å sikre at et parti skulle komme over stemmegrensen. Ytterligere 8 prosent tok hensyn til kampen om sistemandatet i sitt hjemfylke.

Er det kledelig for demokratiet?

Neste artikkel

Riksrevisjonen er ikke fornøyd med NIBIOs økonomistyring