Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva nå for Distrikts-Norge?

Jeg frykter at H/Frp-regjeringen vil drive mer og mer en rendyrket markedspolitikk, med de konsekvenser det vil ha for våre distrikter, skriver Ap-politiker Jan Sandal.

Grunnlag: Statsminister Erna Solberg og hennes regjering hadde et godt utgangspunkt i den forrige regjerings satsing på fremtidsrettet distriktsutvikling, skriver kronikkforfatteren. Foto: Mariann Tvete

De siste fire årene har vi hatt den blåeste regjeringen etter krigen. Det har ført til mange endringer i viktige forhold for Distrikts-Norge. Særlig gjelder det den stadig pågående sentraliseringen av offentlige tjenester, nedbygging av den spesielle distriktspolitikken og markedsretting av landbrukspolitikken

Grepene fra regjeringen har ført til et distriktsopprør. Samtidig argumenterer regjeringen med at det aldri har gått bedre i Distrikts-Norge. Kan både distriktsopprørerne og regjeringen ha rett? Regjeringen har et poeng i at næringslivet i store deler av Distrikts-Norge går bedre enn i mer sentrale strøk, og da særlig i «oljefylkene». Men hva skyldes det?

• Les også: Norge trenger bønder, oppdrettsnæring og industri, skriver Frp-leder Siv Jensen.

Hovedgrunnene er åpenbare: Svak kronekurs på grunn av oljeprisfallet styrker konkurranseevnen til vår øvrige eksportindustri. Denne er i stor grad lokalisert i distriktene, mens det er begrenset med oljerelatert virksomhet i de fleste distrikter. Kronekursen har også gitt reiselivet i distriktene et stort løft. Det har vært gode avlinger i landbruket, et godt tradisjonelt fiske og toppriser i oppdrettsnæringen. Disse forholdene har regjeringen hatt liten innvirkning på, og kan i liten grad kan ta æren for.

Utviklingsarbeid er generelt langsiktig. Jeg vil hevde at den nåværende regjeringen har hatt et godt utgangspunkt i det arbeidet som den rødgrønne regjeringen gjorde med sin brede satsing på en fremtidsrettet distriktsutvikling. Denne satsingen var rettet både direkte mot næringslivet og via styrking av kommunenes og fylkeskommunenes næringsarbeid.

• Les også: – Distriktspolitikk har blitt et fy-ord

Eksempler er regional klyngeutvikling på felt med særlig regional kompetanse, oppretting av regionale forskningsfond og en stor satsing på å få bredbånd til alle deler av landet. Det gjorde at folk, og ikke minst ungdommen i distriktene, «rettet ryggen» og trodde på en fremtid på sine hjemsteder.

Hva skjer nå? Til tross for den forholdsvis gunstige utviklingen i næringslivet i distriktene i de senere årene, har befolkningstallet i distriktene stått omtrent stille. Samtidig ser vi at utviklingen er blitt mer ujevn. Da den rødgrønne regjeringen overtok i 2005, var det bare 84 av 304 distriktskommuner som hadde befolkningsvekst. Etter åtte år med rødgrønn regjering var antallet økt til 186, mens etter vel tre år med H/Frp-regjering var dette tallet 154.

• Les også: KrF-leder Knut Arild Hareide advarer mot svenske tilstander på bygda

Etter min mening er det å kutte i skattene og bygge veier et altfor enkelt svar på distriktenes behov. Disse grepene hjelper noen relativt få folk i næringslivet som er sterke fra før, mens det store flertallet ikke opplever de samme forbedringer. De ser at offentlige og private tjenester med sammenhørende arbeidsplasser forsvinner fra sine lokalsamfunn, og at det pågår en stadig rasjonalisering i de lokale bedriftene.

Etter min mening er det å kutte i skattene og bygge veier et altfor enkelt svar på distriktenes behov.

Annonse

Samtidig føler de seg på mange andre måter som tapere, og lite sett fra sentralt hold annet enn i valgkampsammenheng. Selv om kommunereformen ennå ikke er gjennomført, ser de den som symbol på en sentralisering som gir ytterligere utenforskap.

Mitt skrekkbilde er at denne utviklingen skal forsterkes med ytterligere fire år med H/Frp-regjering, og uten de samme gunstige ytre betingelser for distrikts-næringslivet som det har vært i de senere årene. Jeg frykter at H/Frp-regjeringen vil drive mer og mer en rendyrket markedspolitikk, med de konsekvenser det vil ha for våre distrikter.

• Les også: Derfor er det opprør langs kysten

Vi har sterke eksempler på hva dette kan føre til ved å se på tre land som er mest sammenliknbare med oss; Island, Canada og Australia.

Alle tre landene har et næringsliv som Norge, med en avansert utnytting av naturressursene. Ingen av landene har hatt noen distriktspolitikk, men latt markedet få styre seg fritt. Næringslivet har da, ut fra sin forretningsmessige logikk, søkt å maksimere profitten av sine investeringer med minst mulig risiko. Særlig avgjørende i deres kalkyler er at alternativverdiene av investeringer i distriktene er mye lavere enn i sentrale strøk.

Selvfølgelig fører dette til at en vesentlig del av næringslivets investeringer går til de store byområdene. Hva er resultatet? Alle tre landene har en konsentrasjon av befolkningen til noen få store byregioner, eller om lag 80 prosent mot vel 50 prosent i Norge, når vi tar med alle byregioner helt ned til 100.000 innbyggere.

Konklusjon: Valget 11. september vil virkelig være et skjebnevalg for norske distrikter. Du kan stemme for en politikk som fremmer en utvikling hvor Norge fortsatt skal være det unike landet med levende samfunn i alle deler av landet.

Eller du kan stemme for politikk som legger til rette for at vi skal bli mer lik andre land som ligner oss i struktur. Det vil si en langt større befolkningskonsentrasjon til de største byområdene og etter hvert en dramatisk uttynning av bosettingen i distriktene.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten