Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Historien om den grønne reisningen i Europa

Europeisk agrarbevegelse var slagkraftig i mellomkrigstida. På Senterpartiets 90-årsfeiring lanseres en bok som kaster lys over Den grønne internasjonalen.

Agrarbevegelsen sto særlig sterkt i de nye demokratiene som oppsto etter første verdenskrig i de sentral og øst-europeiske landene. Agrarpartiene kjempet for jordreformer og andre former for sosial rettferdighet. De nordiske senterpartienes søsterpartier dannet Den grønne internasjonalen i 1922.

Bondebevegelsens grønne reisning - «green rising» - er viet påfallende liten plass i historiske standardverk om europeisk historie.

- Forskerne har brydd seg om bønder stort sett bare som fascister eller kommunister, og etterlatt et inntrykk av at det hefter noe suspekt ved bondebevegelser. Men disse bevegelsene utgjorde et demokratisk, tredje alternativ, og krevde økonomiske og sosiale reformer som kunne gi folk på bygdene et bedre liv. De var en motmakt mot eliten i byene, og fikk stor oppslutning fordi bønder var lei av å stå for slitet, mens andre stakk av med fortjenesten, sier statsviter Kjell Dahle til Nationen.

Europeisk perspektiv

Sammen med svenske Håkan Larsson har han skrevet boka «Annerledes-Europa», en tittel hvor de låner en av de mest brukte metaforene i den norske nei til EU-bevegelsen. I boka forteller de den skjulte grønne historien, og plasserer nordiske senterpartier i en bred europeisk sammenheng.

- Ideene knyttet til annerledeslandet er ikke så spesielle og særnorske som mange hevder.

Dahle siterer Oxford-professor David Mitrany, som alt i 1951 forklarte mangelen på kunnskap om agrarbevegelsen: «Vestlige forfattere og studenters manglende interesse for og kunnskap om bøndenes politiske holdninger og handlinger har bestandig vært iøynefallende.»

- Mitrany som selv var fra Romania, var med i internasjonalt utvalg i britiske Labour, og prøvde å bedre kontakten med bondepartier i øst. Han var en stor ekspert på europeiske forhold, og mente Sentral- og Øst-Europa kunne blitt berget fra fascisme og kommunisme dersom agrardemokrater og sosialdemokrater i sterkere grad hadde funnet sammen.

ReformkravAgrarbevegelsen sto ekstra sterkt i Sentral- og Øst-Europa av flere grunner. Da imperiene falt etter første verdenskrig, kunne undertrykte bondebefolkninger løsrive seg og danne egne nasjonalstater. I flere av landene var det alt tidligere dannet agrarpartier. Nå vokste de seg sterke på kravet om jordreformer og rettferdighet.

Mens det tidligere var bare godseiere og utdannete som kunne stemme, ble det nå allmenn stemmerett.

Reformkrav fikk lettere gjennomslag fordi dette var land på grensa til Russland. Mange godseiere var redd revolusjonen der skulle spre seg om de ikke ga bøndene rettigheter.

Markante politikere sto i spissen for agrarbevegelsen. Boka forteller om flere av dem, som Aleksander Stambolijski i Bulgaria, Wincenty Witos i Polen og Antonin Svehla i Tsjekkoslovakia, som alle sto sentralt i opprettelsen av Den grønne internasjonale med hovedkontor i Praha.

Som Lundteigen

Stambolijski var en fattig gjetergutt som ble statsminister. Sentral i hans samfunnsanalyse var kontrasten mellom jordbrukets enorme betydning for samfunnet og bøndenes svake posisjon. Dagbladets tidligere sjefredaktør Arve Solstad kalte Stambolijski Bulgarias Per Olaf Lundteigen etter et besøk i landet.

- Det kan ha noe for seg. Han var ikke redd for å si hva han mente, og kunne veksle mellom velfunderte teoretiske foredrag og spissformulerte folkelige utspill, sier Dahle.

Foran et lokalvalg ga Stambolijski det rådet å besøke folk på brukene for å se hvem som hadde nok styring til å egne seg som ordfører.

Om de lot kyllinger klatre på hodet sitt, mente han, ville de ikke mestre oppgaven.

Dahle er sikker på at Stambolijski ville nikke fornøyd i sin grav om han hørte Lundteigens uttalelse om at vi trenger politikere som kan kakke hodet av ei høne.

Mange tilpasser seg systemet når de kommer i regjering.

Men Stambolijski viste handlekraft og gjennomførte det han hadde lovet. Han fordelte jord til småbrukere og flyktninger. Alle skulle eie jord, men ingen for mye. Han brukte hele utdanningsbudsjettet på voksenopplæring og grunnskoler rundt i landet for å få bort analfabetismen, og sørget for helsetilbud også på landet.

Professorer i byene fikk merke budsjettøksa, og statsministeren fikk mange fiender. Alt i 1923 ble det et blodig fascistisk statskupp. Statsministeren ble torturert og myrdet. Men for ettertida er Stambolijski nasjonalhelt. Hans statue har overlevd skiftende regimer.

BondemobbingMakteliten i byene gjorde gjerne narr av bondelederne som kom i regjering. Stambolijski ble omtalt som en «galte som ble tvunget til å sitte i lenestol foran et skrivebord».

Annonse

Polens store bondehøvding Witos kom også fra fattige forhold. Foreldrene var analfabeter, familiens eneste ku holdt til i entreen, og gutten fikk ansvaret for å passe dem fra han var fem. Det gikk flere år før han fikk lov til å gå på skolen.

I selvbiografien oppsummerer han mobbingen han og andre bønder ble utsatt for som folkevalgt i hovedstaden:

«Jeg ble kritisert både for måten jeg så ut på, måten jeg gikk på, måten jeg var kledd på, måten jeg snakket og måten jeg opptrådte på.»

Han nektet å ta på seg slips og lakksko, og gjorde et poeng av at han ble hentet på åkeren da han ble kalt til statsminister.

Verdisyn

I motsetning til bolsjevismen var bøndenes eiendomsrett til jorda de drev en del av frihetsbegrepet for Den grønne internasjonale. Partiene som var med, kunne være uenige om mye. Men de laget et helhetlig program som omfattet langt mer enn landbruk.

- De ville skjære ned på militærutgiftene. Krig var upopulært blant bønder fordi gardsarbeidet da ble overlatt til kvinner og barn og fordi de ble pålagt å levere matvarer. Desentralisering, lokaldemokrati, samvirke og rettigheter for minoriteter var viktig. Verdisynet hadde mye felles med partiene som ble senterpartier i Norden, mener Dahle.

- Men de var ikke med i Den grønne internasjonale?

- Det finske bondepartiet var med. Bondepartiene i Norge og Sverige hadde på denne tida mer høyreorienterte ledelser og var ikke medlemmer, forteller han. Men i forbindelse med arbeidet med boka har de oppdaget at det likevel var kontakt.

Allianser

De sentral- og østeuropeiske agrarpartiene regjerte dels alene, dels inngikk de allianser, svært ofte med sosialdemokrater. Det var først på 30-tallet de nordiske agrarpartiene dannet rødgrønne allianser. Norge fikk kriseforliket og Sverige «kohandelen», begge deler for å motvirke følgene av den økonomiske verdenskrisa.

Etter at høyreautoritære overtok i Sentral- og Øst-Europa, bodde flere agrarledere i eksil i Praha.

Den grønne internasjonale levde videre der helt til München-forliket åpnet for tysk okkupasjon. Under andre verdenskrig utgjorde agrardemokratiske partier kjernen i motstandsbevegelsen, dels med tett kontakt med vestmaktene. Agrarpartiene i Ungarn, Polen, Romania, Bulgaria og Jugoslavia utgjorde også kjernen i motstanden mot Stalin, fram til den kommunistiske ensrettingen ble total.

Etter murens fall

- Etter murens fall har agrarpartiene hatt et bemerkelsesverdig comeback. De aller fleste har gjenoppstått som regjeringspartier, sier Dahle.

Han deltar i et større forskningsprosjekt om det som har skjedd med agrarpartiene i Polen og Baltikum etter 1989. Prosjektet har deltakere også fra disse landene og ledes av professor Frank Aarebrot.

- I Polen ble det en rødgrønn regjering i 1993. Waldemar Pawlak, bonde og brannmann, som ble statsminister i 1992, er i dag visestatsminister og økonomiminister. Det polske bondepartiet har overlevd så bra fordi det ikke har vært bygd rundt enkeltpersoner, men vært basert på lokallag med medlemsdemokrati, sier Dahle.

Det var Sps polske søsterparti som prøvde å blåse liv i Den grønne internasjonale, og tilbød kontorlokaler i Warsawa.

Sps sentralstyre behandlet saken og sa ja i 2000. Men i mellomtida hadde de svenske og finske senterpartiene som følge av EU-medlemskapet knyttet seg til den liberale internasjonalen.

- De aktuelle partiene vakler nå mellom ulike partigrupper der de bare delvis føler seg hjemme, sier Dahle. Med boka «Annerledes-Europa» ønsker han og Håkan Larsson å blåse liv i et grønt samarbeid over landegrensene.

- Det er riktignok mange færre bønder i dag. Men mange har felles røtter og deler grunnverdiene. I Sentral- og Øst-Europa er det sterk interesse for et slikt samarbeid. Europa trenger en grønn ideologi og samarbeid mellom bønder og arbeidere. Agrarbevegelsen sto særlig sterkt i de nye demokratiene som oppsto etter første verdenskrig i de sentral og øst-europeiske landene. Agrarpartiene kjempet for jordreformer og andre former for sosial rettferdighet. De nordiske senterpartienes søsterpartier dannet Den grønne internasjonalen i 1922.Bondebevegelsens grønne reisning - «green rising» - er viet påfallende liten plass i historiske standardverk om europeisk historie. - Forskerne har brydd seg om bønder stort sett bare som fascister eller kommunister, og etterlatt et inntrykk av at det hefter noe suspekt ved bondebevegelser. Men disse bevegelsene utgjorde et demokratisk, tredje alternativ, og krevde økonomiske og sosiale reformer som kunne gi folk på bygdene et bedre liv. De var en motmakt mot eliten i byene, og fikk stor oppslutning fordi bønder var lei av å stå for slitet, mens andre stakk av med fortjenesten, sier statsviter Kjell Dahle til Nationen. Europeisk perspektivSammen med svenske Håkan Larsson har han skrevet boka «Annerledes-Europa», en tittel hvor de låner en av de mest brukte metaforene i den norske nei til EU-bevegelsen. I boka forteller de den skjulte grønne historien, og plasserer nordiske senterpartier i en bred europeisk sammenheng. - Ideene knyttet til annerledeslandet er ikke så spesielle og særnorske som mange hevder.Dahle siterer Oxford-professor David Mitrany, som alt i 1951 forklarte mangelen på kunnskap om agrarbevegelsen: «Vestlige forfattere og studenters manglende interesse for og kunnskap om bøndenes politiske holdninger og handlinger har bestandig vært iøynefallende.»- Mitrany som selv var fra Romania, var med i internasjonalt utvalg i britiske Labour, og prøvde å bedre kontakten med bondepartier i øst. Han var en stor ekspert på europeiske forhold, og mente Sentral- og Øst-Europa kunne blitt berget fra fascisme og kommunisme dersom agrardemokrater og sosialdemokrater i sterkere grad hadde funnet sammen.ReformkravAgrarbevegelsen sto ekstra sterkt i Sentral- og Øst-Europa av flere grunner. Da imperiene falt etter første verdenskrig, kunne undertrykte bondebefolkninger løsrive seg og danne egne nasjonalstater. I flere av landene var det alt tidligere dannet agrarpartier. Nå vokste de seg sterke på kravet om jordreformer og rettferdighet.Mens det tidligere var bare godseiere og utdannete som kunne stemme, ble det nå allmenn stemmerett. Reformkrav fikk lettere gjennomslag fordi dette var land på grensa til Russland. Mange godseiere var redd revolusjonen der skulle spre seg om de ikke ga bøndene rettigheter.Markante politikere sto i spissen for agrarbevegelsen. Boka forteller om flere av dem, som Aleksander Stambolijski i Bulgaria, Wincenty Witos i Polen og Antonin Svehla i Tsjekkoslovakia, som alle sto sentralt i opprettelsen av Den grønne internasjonale med hovedkontor i Praha.Som LundteigenStambolijski var en fattig gjetergutt som ble statsminister. Sentral i hans samfunnsanalyse var kontrasten mellom jordbrukets enorme betydning for samfunnet og bøndenes svake posisjon. Dagbladets tidligere sjefredaktør Arve Solstad kalte Stambolijski Bulgarias Per Olaf Lundteigen etter et besøk i landet.- Det kan ha noe for seg. Han var ikke redd for å si hva han mente, og kunne veksle mellom velfunderte teoretiske foredrag og spissformulerte folkelige utspill, sier Dahle.Foran et lokalvalg ga Stambolijski det rådet å besøke folk på brukene for å se hvem som hadde nok styring til å egne seg som ordfører. Om de lot kyllinger klatre på hodet sitt, mente han, ville de ikke mestre oppgaven.Dahle er sikker på at Stambolijski ville nikke fornøyd i sin grav om han hørte Lundteigens uttalelse om at vi trenger politikere som kan kakke hodet av ei høne.Mange tilpasser seg systemet når de kommer i regjering. Men Stambolijski viste handlekraft og gjennomførte det han hadde lovet. Han fordelte jord til småbrukere og flyktninger. Alle skulle eie jord, men ingen for mye. Han brukte hele utdanningsbudsjettet på voksenopplæring og grunnskoler rundt i landet for å få bort analfabetismen, og sørget for helsetilbud også på landet. Professorer i byene fikk merke budsjettøksa, og statsministeren fikk mange fiender. Alt i 1923 ble det et blodig fascistisk statskupp. Statsministeren ble torturert og myrdet. Men for ettertida er Stambolijski nasjonalhelt. Hans statue har overlevd skiftende regimer.BondemobbingMakteliten i byene gjorde gjerne narr av bondelederne som kom i regjering. Stambolijski ble omtalt som en «galte som ble tvunget til å sitte i lenestol foran et skrivebord».Polens store bondehøvding Witos kom også fra fattige forhold. Foreldrene var analfabeter, familiens eneste ku holdt til i entreen, og gutten fikk ansvaret for å passe dem fra han var fem. Det gikk flere år før han fikk lov til å gå på skolen. I selvbiografien oppsummerer han mobbingen han og andre bønder ble utsatt for som folkevalgt i hovedstaden: «Jeg ble kritisert både for måten jeg så ut på, måten jeg gikk på, måten jeg var kledd på, måten jeg snakket og måten jeg opptrådte på.» Han nektet å ta på seg slips og lakksko, og gjorde et poeng av at han ble hentet på åkeren da han ble kalt til statsminister.VerdisynI motsetning til bolsjevismen var bøndenes eiendomsrett til jorda de drev en del av frihetsbegrepet for Den grønne internasjonale. Partiene som var med, kunne være uenige om mye. Men de laget et helhetlig program som omfattet langt mer enn landbruk.- De ville skjære ned på militærutgiftene. Krig var upopulært blant bønder fordi gardsarbeidet da ble overlatt til kvinner og barn og fordi de ble pålagt å levere matvarer. Desentralisering, lokaldemokrati, samvirke og rettigheter for minoriteter var viktig. Verdisynet hadde mye felles med partiene som ble senterpartier i Norden, mener Dahle.- Men de var ikke med i Den grønne internasjonale?- Det finske bondepartiet var med. Bondepartiene i Norge og Sverige hadde på denne tida mer høyreorienterte ledelser og var ikke medlemmer, forteller han. Men i forbindelse med arbeidet med boka har de oppdaget at det likevel var kontakt.AllianserDe sentral- og østeuropeiske agrarpartiene regjerte dels alene, dels inngikk de allianser, svært ofte med sosialdemokrater. Det var først på 30-tallet de nordiske agrarpartiene dannet rødgrønne allianser. Norge fikk kriseforliket og Sverige «kohandelen», begge deler for å motvirke følgene av den økonomiske verdenskrisa.Etter at høyreautoritære overtok i Sentral- og Øst-Europa, bodde flere agrarledere i eksil i Praha. Den grønne internasjonale levde videre der helt til München-forliket åpnet for tysk okkupasjon. Under andre verdenskrig utgjorde agrardemokratiske partier kjernen i motstandsbevegelsen, dels med tett kontakt med vestmaktene. Agrarpartiene i Ungarn, Polen, Romania, Bulgaria og Jugoslavia utgjorde også kjernen i motstanden mot Stalin, fram til den kommunistiske ensrettingen ble total.Etter murens fall- Etter murens fall har agrarpartiene hatt et bemerkelsesverdig comeback. De aller fleste har gjenoppstått som regjeringspartier, sier Dahle. Han deltar i et større forskningsprosjekt om det som har skjedd med agrarpartiene i Polen og Baltikum etter 1989. Prosjektet har deltakere også fra disse landene og ledes av professor Frank Aarebrot.- I Polen ble det en rødgrønn regjering i 1993. Waldemar Pawlak, bonde og brannmann, som ble statsminister i 1992, er i dag visestatsminister og økonomiminister. Det polske bondepartiet har overlevd så bra fordi det ikke har vært bygd rundt enkeltpersoner, men vært basert på lokallag med medlemsdemokrati, sier Dahle.Det var Sps polske søsterparti som prøvde å blåse liv i Den grønne internasjonale, og tilbød kontorlokaler i Warsawa. Sps sentralstyre behandlet saken og sa ja i 2000. Men i mellomtida hadde de svenske og finske senterpartiene som følge av EU-medlemskapet knyttet seg til den liberale internasjonalen.- De aktuelle partiene vakler nå mellom ulike partigrupper der de bare delvis føler seg hjemme, sier Dahle. Med boka «Annerledes-Europa» ønsker han og Håkan Larsson å blåse liv i et grønt samarbeid over landegrensene.- Det er riktignok mange færre bønder i dag. Men mange har felles røtter og deler grunnverdiene. I Sentral- og Øst-Europa er det sterk interesse for et slikt samarbeid. Europa trenger en grønn ideologi og samarbeid mellom bønder og arbeidere.

Neste artikkel

EU kaver i Middelhavet