Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gud og marked

Markedet er den siste guddom. Det er på tide å ta et oppgjør.

Troen: Overutnyttelse av jordens ressurser skyldes troen på markedet, skriver forfatteren. Foto: Colourbox

Alle tider har sine tabuer – emner som ikke må omtales eller sannheter som ikke må bestrides. Når Sannheten med stor S virkelig skal opphøyes, og alle verdens piner og plager skal ramme dem som måtte sette spørsmålstegn ved dem, kalles de guder. Så lenge gudene er mange, har de ofte vært til å leve med, men jo færre det blir av dem, desto verre blir de å hanskes med.

Får de herske alene, befaler de «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Brudd på budet straffes med brenning på bål, eventuelt evig og langsom steking.

Noen ganger kommer en slik monoteistisk gud ned på jorden, og kaller seg for eksempel Mao, Pol Pot, Lenin eller Hitler. De pleier å gjøre den evige ild og pine aktuelle her og nå.

Det er over hundre år siden Nietzche erklærte at «Gud er død». Senere har de ovennevnte, mer jordiske variantene også gått i graven, og vi sier at ideologiene er døde. Hva er så vår tids gud – for vi må vel ha én siden all observasjon av verden viser at vi fortsatt oppfører oss som barn og bøllefrø, og søker etter en mektig Storebror eller Far til å tukte oss. Jeg tror denne nye guden er Markedet.

Jeg skriver Markedet med stor M og gud med liten siden jeg tviler sterkt på guders eksistens, mens jeg daglig ser Markedets herredømme over både stort og smått på kloden. Ikke en fugl faller til jorden uten at Markedet har ønsket det. Det kan vi trygt slå fast etter at våre fotavtrykk i naturen er blitt så dype at geologer har kalt vår tidsalder antropocen – altså epoken da mennesket er blitt den viktigste geologiske kraften.

Over 16.000 arter anses som utryddingstruet på verdensbasis – de aller fleste på grunn av vår overutnytting av naturen. Når mennesket krever mer plass på en begrenset klode, blir det mindre plass til alle andre.

Kjære Marked, la din vilje skje, stiger bønnen opp fra ikke bare børser og direktørstoler, men fra nasjonalforsamlinger, regjeringer, fylkesting og ned til det minste ordførerkontor i utgrenda. Men hva hjelper det å be til den allmektige? Markedets veier er uransakelige, og selv de skriftlærde (sjefsøkonomene, børsanalytikerne osv.) er ganske ute av stand til å spå neste endring i konjunkturene. Men når bare Markedet får styre båten, så går det så bra, for å vri på en religiøs barnesang.

Men vi er etterhvert blitt noen kjettere. Vi tenker: kanskje Markedet er blitt litt høy på pæra? Og vi sier: Markedet er av og til dysfunksjonelt. Vi håper at noen hører på oss. For situasjonen er alvorlig: jo bedre det går for Markedet, desto verre går det for kloden. Jo mer vi produserer og forbrenner og forbruker, desto mer kommer klimaet ut av balanse, og dess mer søppel og gift skyller vi ut i jord, elver og hav.

«Kan vi bremse utplyndringen av ressursene? Nei, sier Markedet - og vi bøyer oss.»

Annonse

Men kan vi da slutte å produsere så mye søppel og gift? Kan vi bremse utplyndringen av ressursene? Eller bare dele bedre på dem? Nei, sier Markedet – og vi bøyer oss. I stort og i smått.

Ikke én eneste regjering verden har noe høyere mål enn å fôre Markedet med nye ofre og mer økonomisk vekst. Hvert år må hver og en av oss, hver bedrift og hvert land produsere mer. Ellers stopper samfunnet og det blir kaos. Akkurat som vi faller av sykkelen hvis vi slutter på tråkke på pedalene. Vi har skapt et system som er dømt til å ekspandere – på en klode som er begrenset, og som vi allerede overutnytter.

Skulle alle verdens sju milliarder mennesker levd som oss nordmenn, måtte vi hatt fire kloder til disposisjon. Regjeringens Perspektivmelding prognistiserer en tredobling av Norges brutto nasjonalprodukt innen 2060. Da vil vi trenge 16 kloder hvis klodens befolkning samtidig øker til ni milliarder. Kanskje burde vi bruke tiden fram til da til å ta av oss den tvangstrøyen som Markedet har satt på oss, framfor å lete etter nye kloder eller stikke hodet i sanden?

Kan vi utrydde fattigdommen i verden? Nei, ikke før jeg vil, svarer Markedet. Kan vi slutte å produsere en masse varer som vi egentlig ikke vil ha? På bålet med deg, svarer Markedet.

Troen på at vi alltid vil ha nye, ubegrensede ressurser tilgjengelig, at pengene kan skape alt utav ingenting, er den nye religionens tro på jomfrufødsel. Og at brutto nasjonalprodukt er lik menneskelig lykke er like absurd og krever den samme intellektuell underkastelse som middelalderes gudsbevis.

Siden opplysningstiden for to hundre år siden har vi kastet den ene overtroen over bord etter den andre. Er ikke tiden kommet for den den økonomiske nyreligiøsiteten?

Neste artikkel

Prisen vi får er ein skam