Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forberedelser til blåmandag

Tidenes oljepengefest er over. Nå som regjeringen har beholdt makten, kan den tillate seg å sette Norge på en økonomisk slankekur.

Statsbudsjett: Neste uke legger regjeringen fram forslag til statsbudsjett. Siv Jensen og Erna Solberg bereder grunnen for innsparinger. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Erna Solbergs blåblå regjering gjorde alle spådommer til skamme. Ikke bare klarte den å styre gjennom fire turbulente år, den klarte til og med å bli gjenvalgt for fire nye år.

Det kan den trolig takke sin omfangsrike oljepengebruk for. Hvert år i fire år har regjeringens pengebruk vokst med 20 milliarder kroner. Pengene har blant annet gått til skattekutt. Men ikke bare. Den offentlige etterspørselen er større enn noen gang. Antallet offentlige ansatte er høyere enn i noe annet industriland.

Dette har altså en høyreregjering stått bak. Et av kjennetegnene til partiet Høyre har vært å ha orden på finansene. Men i kompaniskap med populister i Frp, og med et fordyrende samarbeid med støttepartiene Venstre og KrF, gikk de gamle høyredydene i glemmeboka.

Høyres kjernegrupper fikk skattekuttene sine, men også en galopperende utgiftsvekst på kjøpet – ikke minst i offentlig sektor. Ap-leder Jonas Gahr Støre mente dette var en av årsakene til hans eget valgnederlag. At regjeringen hadde smurt velgerne med oljepenger. Støre, stakkar, kom ikke langt med sitt løfte om 15 milliarder i skatteøkninger.

Men nå er festen over, bedyrer både Erna Solberg og hennes allierte Siv Jensen. Sistnevnte har for anledningen friskmeldt den norske økonomien, og varsler at regjeringen vil tråkke litt mindre hardt på gasspedalen fremover. Sjefen sjøl, Solberg, følger opp: Nå må vi passe på at vi ikke bruker for mye penger. Mange kommer til å bli skuffet, sier hun til Aftenposten.

Etter fest følger bakrus. Det er denne Solberg og Jensen nå bereder grunnen for. Neste uke presenterer regjeringen statsbudsjettet for 2018. Det blir en økonomisk realitetsorientering, skal vi tro statsministeren. Bruken av oljepenger i statsbudsjettet for 2018 blir på under tre prosent av Oljefondet, lover hun.

Fra å øke oljepengebruken med 20 milliarder i året, vil veksten komme ned i 3 milliarder årlig. Nå høres det kanskje ikke så galt ut når pengebruken tross alt øker. Men når vi vet at forsvarsutgiftene øker, at Nasjonal transportplan skal følges opp og pensjons- og velferdsutgiftene vokser som følge av en aldrende befolkning, betyr det at det såkalte handlingsrommet blir betydelig mindre.

Venstre, som aspirerer til noen plasser rundt Kongens bord, vil neppe lage like mye krøll som i fjor.

Oppsummert

Este ut

1 I de første fire årene har regjeringen brukt oljepenger som aldri før.

Nye tider

2 Nå som gjenvalget er sikrret, varsler regjeringen strammere tider.

Trangere

3 Men det vil bli krevende for en regjering som har et skjørere parlamentarisk grunnlag enn før.

Annonse

Så er spørsmålet hvordan regjeringen håndterer dette. Livremmen skal strammes samtidig som det parlamentariske grunnlaget er blitt langt skjørere. Ikke bare trenger regjeringen støtte fra både Venstre og KrF, KrF har i tillegg inntatt en langt friere rolle i Stortinget, ved at partiet ikke vil forplikte seg til en ny samarbeidsavtale.

I den forrige perioden, til tross for at regjeringen øste ut penger, og hadde både samarbeidsavtalen og muligheter til å spille støttepartiene opp mot hverandre, framsto budsjettforhandlingene som nær-døden-opplevelser. Hvordan i all verden skal det gå nå?

I høst kan Solberg og Jensen håpe på godt vær. Venstre, som aspirerer til noen plasser rundt Kongens bord, vil neppe lage like mye krøll som i fjor – da drivstoffavgiftene var i ferd med å drive forhandlerne fra Frp og Venstre fra vettet. Venstre-leder Trine Skei Grande hevdet den gang at Høyre og Frp «laget vanskeligheter fra dag 1», og at forhandlingene var de tøffeste hun noen gang hadde vært med på. I år vil hun ikke gjøre seg vanskeligere enn at hun kan beholde håpet om en dag å bli kunnskapsminister i Solbergs kabinett.

Og et skadeskutt KrF, som med nød og neppe overlevde sperregrensa, vil neppe utfordre en splittet velgermasse med å sette hardt mot hardt mot regjeringen nå. Selv om partiet med sin vippeposisjon faktisk har makt til det. KrFs forhandlere vil trolig selge seg så dyrt de kan, men uten å utløse en regjeringskrise.

Regjeringen bør kunne lose budsjettet i land ved å gi litt til KrFs hjertesaker, samt dempe skattekuttpolitikken. Men uten at drømmen om ytterligere skattekutt nødvendigvis må oppgis. Når det gjelder formuesskatten, er KrF opptatt av å fjerne den på såkalt arbeidende kapital. Slik sett kan regjeringen ha mulighet til å innfri løftene om skattekutt, om enn i mer moderat takt enn tidligere.

Godværet varer neppe i fire år. Skal KrF reise seg igjen, kan ikke partiet unngå å gjøre bruk av vippemakten sin.

Neste artikkel

Fra skogkrise til kunnskap