Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Eiendomsrett og menneskerett

Hva skal da de eiendomsløse gjøre, de som på grunn av historisk urett er fratatt kontroll over den naturen de elsker?

Rettigheter: De som ikke har eiendomsrett i utmarka, må pent stå og se på at den naturen de burde ha rett til å være med å forvalte, forvandles foran øynene på dem, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Keilen /NTB scanpix

28. juni hadde Reidar Almås en artikkel i Nationen med tittelen «Kor kjem dette hatet mot sauebøndene frå?». Der tok han opp de psykiske belastningene og den generelle uretten bønder utsettes for som en følge av norsk rovdyrpolitikk. I en kronikk 1. juli skrev John Odden og jeg at Almås’ perspektiv er både mangelfullt og ensidig. Almås svarte oss 11. juli, og det er hans svar jeg tar utgangspunkt i her.

Først må jeg understreke at det er en viktig diskusjon Almås innledet til. Almås er en svært erfaren og merittert sosiolog. Han deltar aktivt i samfunnsdebatten, og målbærer der et perspektiv jeg har sympati for: Almås tar stilling for de små mot de store i alle distriktspolitiske spørsmål. Men Almås’ analyse av rovdyrpolitikken viser at han har et noe enøyd syn på hva som er urettferdig, og da med beina solid plantet i den privateide norske utmarka. På tross av at Almås som sosiolog burde ha en god forståelse av maktforhold, virker det som han bare er opptatt av urett som etter hans mening rammer bønder. Men er bønder en avmektig gruppe i det norske samfunnet? Og hva er forholdet mellom eiendomsrett og makt? Hvis rovdyrkonflikten er en «arealkonflikt», slik Almås skriver, hvordan føyer den seg da inn i et mønster av arealkonflikter, og hvordan er maktforholdene der?

Men først til to andre temaer som har utkrystallisert seg i debatten: Utviklinga i saueholdet, og norsk samfunnsvitenskapelig rovdyrforskning.

Almås hevder at alt annet enn dagens storskala utmarksbeite er nostalgi. Men denne ganske nye driftsformen er et produkt av statlig politikk og lite annet. Det er bra at staten engasjerer seg i matproduksjon, også gjennom betydelig økonomisk støtte. Men når fellesskapet betaler, må produksjonen kunne styres. I tillegg til produksjonsstøtte er det siden 2000 utbetalt over en milliard kroner i rovdyrerstatning. Det er åpenbart mulig å bruke noen av disse midlene til å støtte produksjonsformer som framstår som mindre «rasjonelle», men som kan muliggjøre sameksistens med rovdyr.

Hvorfor skulle man gjøre det? Det er her den samfunnsvitenskapelige forskningen kommer inn i bildet. Den har vist at en betydelig andel av befolkningen, også i områder med rovdyr, vil at disse dyra skal finnes i norsk natur. En konflikt har som kjent flere parter, og handler sjelden om bare én ting. Rovdyrkonflikten er som en ballong: Klemmer du et sted, tyter det ut et annet. En streng soneringspolitikk og svært lave bestandsmål har vært lite konfliktdempende, til tross for at strategien er innrettet på å ivareta landbrukets interesser, og avspeiler landbrukets sterke politiske stilling i Norge. Dette har utilsiktede konsekvenser som driver opp andre sider ved konfliktene, f.eks. når det gjelder jakt og den «reservatfølelsen» vi har hørt så mye om i det siste. For ikke å snakke om reaksjonene blant dem som mener at de store rovdyra skal være her.

Rovdyrkonflikten er som en ballong: Klemmer du et sted, tyter det ut et annet.

Annonse

Så til belastningene bønder opplever, og uretten de utsettes for. Belastningene er selvsagt reelle, men bønder er ikke de eneste som påføres belastninger, og grunneiere er ikke rettighetsløse i den norske utmarka. Størstedelen av befolkningen, også på bygda, har ingen formelle rettigheter ut over allemannsretten. Almås skriver at rovdyrpolitikken er et angrep på eiendomsretten som menneskerett, og ser for seg at dette vil bringes inn for domstolen i Strasbourg. Men hva skal da de eiendomsløse gjøre, de som på grunn av historisk urett er fratatt kontroll over den naturen de elsker? Å betrakte eiendomsrett som menneskerett overser at fordeling av eiendom er den viktigste kilden til urett i verdenshistorien. Almås ser på innskrenking i utmarksbeite og annen utøvelse av eiendomsrett som et overgrep fra mektige samfunnsgrupper. Jeg kan forsikre Almås om at det ikke er eneste mulige perspektiv på en rovdyrforvaltning som er blant de mest restriktive på kloden. Det er heller ikke eneste mulige perspektiv på moderne industriskogbruk, kraftutbygging og nye hyttebyer. De som ikke har eiendomsrett i utmarka, må pent stå og se på at den naturen de burde ha rett til å være med å forvalte, forvandles foran øynene på dem. Fordi noen har eksklusiv rett til å gjøre det. Hvordan tror Almås at det påvirker det livskvaliteten?

Det er meningsløst å framstille samfunnsgrupper uten rettigheter som en brutal maktkonstellasjon som hundser grunneiere og rettighetshavere. Det er et kjent retorisk grep, men ikke et jeg hadde ventet fra Reidar Almås.

Mine kolleger og jeg mottar ofte henvendelser fra folk som har ting på hjertet om rovdyr. Noen forteller om en dyp fortvilelse. Ikke over drepte sauer, men over drepte ulver. Eller gauper. Og de bor som regel ikke i byen. Å påstå at disse menneskenes livskvalitet påvirkes mindre av rovdyrpolitikken enn sauebøndenes livskvalitet, er arrogant. Den påvirkes sikkert ikke mer, men heller ikke mindre. Og dessuten: Belastningen noen kan oppleve ved å ha rovdyr i nærheten (som selvsagt må tas alvorlig) er som oftest også frikoblet fra beiterett og andre juridiske rettigheter. Det er en annen ting norsk forskning på rovdyrkonfliktene har vist.

Neste artikkel

Industriutvikling hindres av uforutsigbar eiendomsskatt