Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dyrene alle lukker øynene for

Vi masseproduserer laks på en måte som rett og slett er flaut for sjømatnasjonen Norge, skriver Susanna Lybæk i Dyrevernalliansen.

Dersom laksen skal fortsette å spille en av hovedrollene i norsk økonomi, så er det på høy tid at vi med åpne øyne tar tak for å hindre dagens lidelse. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

I Norge produserer vi mer enn halvparten av all oppdrettslaksen i verden. Det gjør oppdrettsfisk til Norges absolutt største gruppe husdyr. De har samme krav på vern etter dyrevelferdsloven, så hvorfor ivaretas fiskenes velferd i mindre grad enn våre andre husdyrs velferd?

Det aller meste av fisken – 95 prosent – eksporteres. Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest, i intensiv husdyrproduksjon, pelsindustrien og dyreforsøk. Vi som jobber med dyrevelferd ser en økende megatrend: at folk er mer og mer opptatt av etisk forbruk.

Det startet med arbeiderrettigheter og miljø, og dyrevelferd seiler opp blant de temaene etisk bevisste forbrukere verden over bryr seg mest om. Det betyr faktisk at dyrevelferd er av avgjørende betydning for Norges eksportbalanse fremover.

• LES OGSÅ: En tidel av villlaksen dør av lakselus

Dette er noe vi i Dyrevernalliansen har erfaring med fra andre områder, som pels, der vi senest i forrige uke så at et av de største motehusene i verden, Gucci, går bort fra å bruke ekte pels i sine kolleksjoner. Når det gjelder fisk, så øker vi i Dyrevernalliansen vår satsning på arbeidet med å bedre fiskevelferden i den norske produksjonen.

Ingen i Norge, verken næring eller myndighetene, har tilstrekkelig kunnskap eller vilje til å effektivt forebygge åpenbare problemer som for eksempel lus. Vi mangler også oversikt over problemer som ikke er like åpenbare, for eksempel fiskenes adferdsbehov.

Det vi vet helt sikkert er at biologien presses ut over hva den kan håndtere. Fiskene skal vokse raskt og tett: det skaper perfekt grobunn for sykdommer og parasitter. Vi skaper et luseparadis og kommer i ettertid med brannslukking gjennom kjemisk og mekanisk avlusing av fiskene. Dette er ikke løsninger, det er nødtiltak.

Vi har laget en skjør laks, som takler avlusing, transport og annen håndtering dårlig. Når vi leser om massedød etter avlusning er det gjerne vanskelig å vite om det var avlusningsmetoden i seg selv, eller rett og slett røff håndtering av en allerede utslitt laks som var årsaken. Trenging, pumping, spyling og børsting – for en andel av oppdrettslaksen blir det for mye. Et ensidig fokus på stadig større produksjon i utakt med naturen er dessverre fremdeles lønnsomt. Dyrene betaler prisen, enn så lenge.

• LES OGSÅ: Søte dyr med myk pels og store øyne vekker vår beskyttelsestrang, skriver Kristian Ellingsen-Dalskau.

Vi har laget en skjør laks, som takler avlusing, transport og annen håndtering dårlig.

Annonse

Dyrevelferd er inntatt i akvakulturloven, men i praksis ser vi at det ikke blir inkludert. Ingen er et sterkere symbol på dette enn rensefiskene, som drettes opp eller fanges vilt for så å settes ut i oppdrettsmerder for å spise lakselus. Etter utsett forsvinner nær 100 prosent av rensefiskene, og det må etterfylles. En stor andel dør, noen rømmer. Noen blir spist av laks, noen sulter i hjel eller blir syke. Rensefiskens lidelse og tragiske skjebne er noe alle i næringen kjenner til, men lite blir gjort. Både rensefisk og laks har samme krav på vern etter dyrevelferdsloven som ei ku, en gris eller en hundevalp. Men i praksis er det åpenbart at loven ikke er lik for alle.

Nå må vi være konstruktive i fellesskap. Næringen og myndighetene ivaretar ikke fiskevelferden. Vi har hatt fiskeoppdrett i Norge siden 70-tallet. Vi har findetaljert kunnskap om hvordan vi skal presse fisken til å vokse mest mulig effektivt, og vi vet hvordan den skal fileteres for å sikre best mulig produktkvalitet. Men noe så grunnleggende som hvordan fisken har det – velferdsmålinger – det har vi ikke fått til i noen anvendelig skala. Laksen, som tidligere var vår stolthet, masseproduserer vi nå på en måte som rett og slett er flaut for sjømatnasjonen Norge.

Det er avgjørende å få på plass gode og målbare velferdsindikatorer. Derfor er vi i Dyrevernalliansen stolte av å ha vært involvert da blant annet norske og britiske forskere ved Nofima, Havforskningsinstituttet, Veterinærinstituttet, Nord Universitet og University of Stirling satt sammen en håndbok for måling av fiskevelferd i praksis.

• LES OGSÅ: Laks dør etter alternativ lusebehandling

Det nytter nemlig ikke å kun se på dødelighet og telle lus for å avgjøre hvordan fisken har det. Dette er en utfordring til næring, myndigheter og andre involverte: Ta i bruk denne verktøykassa som nå er satt sammen! Hvis vi ikke vet hvor landet ligger per i dag, så har vi lite håp om å bedre situasjonen.

Det er lett å pynte rapporter, høringer og handlingsplaner med flotte uttrykk som velferd og bærekraft. Samtidig dør hver femte laks av sårskader, sykdom eller rett og slett utmattelse. En av hovedutfordringene er at alle parter må innse at disse problemene ikke kan rettes opp med nødtiltak.

Selv om det forskes på fiskevelferd og politikere bruker fine ord, kommer dette sjelden fisken til gode. Dersom laksen skal fortsette å spille en av hovedrollene i norsk økonomi, så er det på høy tid at vi med åpne øyne tar tak for å hindre dagens lidelse. Summen av alle velferdsutfordringene påvirker Norge som sjømatnasjon, og det vil vi se i økende grad fremover.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten