Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den nye mjølkerampa

De sosiale mediene er blitt den nye mjølkerampa.

Norske bygder er i endring. Situasjonen for norske bønder er ikke som før. Men alt går ikke bare feil vei. For noen er nettverk er byttet ut med nett.

«Tidligere var alle naboene melkeprodusenter. I 1970, da jeg gikk på grunnskolen, gikk 17 skolebarn på skoleveien, og det var 13 melkeprodusenter her. I dag er vi alene som driver, og vårt barn går alene på samme skolevei. Alle andre bruk er nedlagt og fungerer som ferieboliger. De naboene som vi tidligere samarbeidet med, både nabosamvirke og privat, er borte. Skal vi i dag sammenligne oss med naboen, har denne ferie og fritid. Det er dette vi i dag må forholde oss til».

Situasjonsrapporten er allerede ti år gammel, og kan leses i Else Fjeldavli og Hilde Bjørkhaugs artikkel «Ensomme bønder - i klemme mellom arbeid og fritid» fra 2002, i boka «Bygdeforskning gjennom 20 år».

Ti år seinere er det blitt enda flere bygder hvor landbruksmiljøet er i ferd med å forsvinne, hvor bondekulturen ikke lenger er dominerende. Naboene skjønner ikke hvor krevende det er å få avløser, hvor umulig det er å ta pappapermisjon, eller hvor ufattelig lite bonden får av pengene som betales for maten i kassa på Rimi. Etter samtaler med mange bønder, fant de to forskerne i 2002 ut at mange - spesielt heltidsbønder - ikke føler de har tid eller mulighet til sosial omgang med folk. Feet og gården tar all tid.

Man må ikke til forskningen for å finne beskrivelsene av arbeidsmengde og ensomhet. Også i Nationens spalter har vi møtt tankevekkende beskrivelser av hverdagen som bonde: En 26-åring fra Vestfold beskrev det slik i et intervju for noen år siden: «Du skal ha god sans for å drive med papirarbeid som bonde. Det krever tålmodighet. Dessuten må du være innstilt på å være ensom. Det er ikke alltid du har noen å prate med, og radioen er bra å ha. Men jeg plages ikke med ensomhet.»

Det er jo bra at den unge bonden ikke opplevde seg ensom. Realisme er greit nok. Men god reklame for yrket er beskrivelsen hans nødvendigvis ikke.

Prøv heller denne: «Vi må dyrke kunerdene i oss. Vi er så lidenskapelig opptatt av kyr at vi må vi ha noen å dele det med. Og vi er så få, derfor trenger vi å lage et fellesskap».

Annonse

Situasjonen er kanskje den samme. Men det smaker mer fart, arbeidsglede, entusiasme og offensivitet. Uttalelsen er hentet fra en reportasje i Nationen fra tidligere i desember hjemme hos Inger Hovde, kvinnelig melkeprodusent fra Steinkjer. Sammen med landbrukskontoret i Steinkjer tok Hovde for et års tid siden initiativet til «Nettverk for kvinnelige melkeprodusenter». Det passet godt til landbrukskontorets prosjekt «Likestilling og mangfold i Steinkjer-landbruket».

Vi ble oppmerksomme på kutreffet gjennom Facebook-gruppa «Nettverk for kvinnelige bønder». Jeg har vært medlem der et års tid, uten å være bonde sjøl. Riktignok har jeg odel på en gård, men hos oss er det lillesøster som egentlig kvalifiserer for medlemskapet i Facebook-gruppa. Men du verden, så lærerikt også for oss som ikke er i fjøs hver dag!

På nett diskuterer de kvinnelige bøndene utfordringene i hverdagen. Om veterinæren bør tilkalles, om brunst, mjølkekvalitet, hvilke tekniske løsninger som er best i ulike situasjoner - også for hva slags bæreseler som er best når kvinnebonden tar med babyen i fjøset første gang. De forteller om milepæler som nås, små og store opp- og nedturer. Eller de utveksler erfaringer fra hvordan det er å være på landbruksmesse uten å bli tatt på alvor som potensiell kjøper av utstyr. «Ekspeditøren speider etter mannfolk», meldte en lettere irritert kvinnebonde som nylig var på jakt etter ny plog. Deretter fulgte diskusjonen om hvordan den samme effekten oppsto i ulike situasjoner: telefoner fra ulike instanser som spør etter «bonden sjøl» i møte med ei kvinnestemme.

De sosiale mediene er blitt den nye mjølkerampa. En ny arena for faglig og sosialt samvær, erfaringsutveksling og debatt. På Facebook-gruppa «Venner av norsk landbruk», som er åpen både for kvinner og menn, går diskusjonene også friskt. Oftere om politikk og samfunn, men?også her er det mange interessante erfaringsutvekslinger om vær og vind, næring og ernæring, dyr og dyrt utstyr. Den faglige ensomheten har fått dårligere kår i norsk landbruk.

Nettkolleger kan ikke ta fjøset i kriser eller hjelpe til når kyrne har brutt seg ut. Ikke alle steder er det like tett mellom brukene som i Nord-Trøndelag og Steinkjer, det er ikke alle steder nett-nettverket kan møtes fysisk. Men når folk kan finne kjærester og ektefolk på nett, er det vel også mulig å finne en ny «nabobonde» på nett?

Pernille Huseby er politisk redaktør i Nationen

Neste artikkel

Felleskjøpet ventar med grovfôr-import