Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

De Grønne er i strid med seg selv

En rekke tiltak på Miljøpartiet De Grønnes ønskeliste står direkte i strid med Norges forpliktelser gjennom internasjonale avtaler som MDG sier de er tilhengere av.

Får kritikk: Rasmus Hansson. Foto: Geir Olsen / NTB Scanpix

En av MDGs kjernesaker er å redusere kjøttforbruket i Norge. Da må i så fall prisene opp. Skal man kunne ta ut en pris som senker kjøttforbruket i det norske markedet, må tollvernet betydelig opp. Det er ikke mulig med dagens handlingsrom innenfor WTO. Blir prisen høy, vil nemlig kjøtt fra utlandet utkonkurrere norsk kjøttproduksjon.

LES OGSÅ: Utslippene fra landbruket øker

Senterpartiet vet godt at man ikke kan legge markedsliberalismen til grunn for et bærekraftig landbruk. Hvis MDG virkelig mener noe med landbrukspolitikken sin, må de ta innover seg virkeligheten landbruket lever i. Da kan de starte med å si tydelig nei til norsk EU-medlemskap og markedsliberalismen fra Brussel.

Vi trenger ei regjering som våger å bruke handlingsrommet innenfor EØS-avtalen. Norge lar i dag EU eksportere mer kjøtt til Norge enn vi er forpliktet til gjennom EØS-avtalen. Siste runde med artikkel 19-forhandlinger ga EU enda større tollfrie kvoter inn til Norge. De tapte arbeidsplassene og mulighetene for bærekraftig nyskapning som blir spist bort hver gang artikkel 19-forhandlingene fører til økt tollfri import fra EU, bør være et tankekors for MDG.

LES OGSÅ: MDG røystar mot den nye avtalen med EU

Gjennom WTO har vi anledning til å bruke målprismekanismen for å holde prisene stabile gjennom blant annet eksport av eventuell overskuddsproduksjon til andre land. Det er imidlertid et tak på denne ordningen som Norge allerede har stanget i – noe som i perioder gjør at det finnes store mengder svært billig lammekjøtt eller ribbe på det norske markedet.

Mulighet til å selge kjøtt til svært lave priser er ikke gullkantet for bøndene, men det er det beste WTO har å by på innenfor dagens prisreguleringsmekanismer, som blant annet innebærer at overproduksjon ikke kan eksporteres. Det sier noe om dilemmaene knyttet til økt prisnivå opp imot muligheten for å drive lønnsomt.

Resultatet av MDG-priser på norsk kjøtt blir i ytterste konsekvens at den norske bonden går konkurs – ikke at det havner mindre kjøtt på norske middagstallerkener. Med i dragsuget går den norske selvforsyningen, som MDG også sier de er tilhenger av.

Sverige er et godt eksempel. Før Sverige gikk inn i EU, var landet 100 prosent selvforsynt med storfekjøtt. Etter at Sverige gikk inn i EU har forbruket økt, samtidig som selvforsyningen har falt til 60 eller 40 prosent. Høye priser på norsk kjøtt kan fort bli et demonstrasjon på hvordan man vinner slaget, men taper krigen.

En annen av MDGs flaggsaker er å øke andelen av økologisk jordbruk i Norge – noe Sp også er for, men med en noe mer pragmatisk tilnærming. Vårt spørsmål er: Blir det staten, forbrukeren eller bonden som skal kompensere for lavere avlinger som vil følge av mindre gjødsel, kraftfor eller sprøytemidler?

«Hvis MDG virkelig mener noe med landbrukspolitikken sin, må de ta innover seg virkeligheten landbruket lever i.»

Annonse

LES OGSÅ: Sp kan skrote økomål

Ettersom vi gjennom våre internasjonale forpliktelser har et tak for hvor mange milliarder som kan gis i statlig støtte til jordbruket, vil eksisterende støtteordninger bli sprengt. Man kan eventuelt redusere subsidiene og velte utgiftene over på bonden. Og utgifter blir det, dersom store deler av norsk landbruk skal omstilles til økologisk drift.

Før eller siden lander regningen ikke bare hos bonden, men hos den jevne innbygger. Det vil bli svært vanskelig å opprettholde den store folkelige oppslutningen rundt matproduksjon i hele landet. Realiteten er at mer økologisk jordbruk må drives side om side med en viss volumproduksjon fra konvensjonelt jordbruk, dersom det skal produseres nok verden generelt, og i Norge spesifikt.

I tillegg setter MDG et fullstendig ukritisk likhetstegn mellom økologisk landbruk og dyrevelferd. Sp er bekymret for at dette kan føre til en rekke krav til kostbare omstillinger som det er uklart om faktisk vil føre til et bedre liv for dyrene. Debatten om hvorvidt høner har det best som frittgående eller i bur, er et klassisk eksempel.

Paradoksalt nok kan et velment ønske om å redusere kjøttforbruket medføre at man øker forbruket av importert kjøtt som er produsert med langt dårligere dyrevelferd enn det som er tilfelle innenfor dagens konvensjonelle norske landbruk.

EØS er ikke en miljøavtale, og flere av MDGs tiltak vil også være egnet til å fange ESAs oppmerksomhet der miljø- og helsehensyn står blir satt opp mot markedsliberalistiske prinsipper. Krav om «50 prosent økologisk eller lokalprodusert mat i offentlige matinnkjøp» vil måtte utformes på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med ESAs anbudsregler. Krav om norsk treverk i store offentlige bygg må utformes på en slik måte at klimakravet overskygger eventuelle argumenter fra ESA om proteksjonisme.

Poenget her er ikke hvorvidt ESA sier ja eller nei – poenget er at det er ESA som avgjør. Senterpartiet mener det ikke skal være opp til ESA å vekte helse- og miljøkrav mot markedsliberalistiske prinsipper.

Mens MDG omfavner markedsliberalismen i EU, vil Sp avvikle EØS-avtalen. Før MDG tar noen kraftige konsekvensutredninger av egne tiltak mot Norges internasjonale forpliktelser og statsbudsjett, må nok en rekke av deres tiltak tas med en klype salt.

Neste artikkel

Den nødvendige debatten