Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Brorskap i katedralen

Er du glad i samfunnet og fellesskapet, bør du ta en tur i skogen der alt begynte.

Elgfall: Kvalitetssikring, kunnskapsoverføring og litt høymesse. Elgfall på Blekvollmarka. Foto: Hans Bårdsgård

Nesten en halv million nordmenn står i jegerregisteret. Det betyr at de en eller annen gang har jaktet.

Ifølge Statistisk sentralbyrå betalte 204.400 nordmenn for å jakte i fjor. Det er vanvittig mye, i et samfunn som har fjernet seg så langt fra naturbruk at bare en av tusen nordmenn er heltidsbonde.

Veide-identiteten rekker langt ut over jegerkorpset. Tre av fire nordmenn sier de kunne trukket av om de fikk vilt i siktet. Denne svarprosenten er nok kunstig høy. Det er ikke så farlig. Svarene sier mest om hva vi gjerne VIL være.

Vi liker tanken på å jakte ned dyr slik vi har gjort siden mammuten, selv om det blir drøyt for mange av oss å dra i avtrekkeren. Også i den plastpakkede kjøttdeigens tid ser vi logikken i at å spise kjøtt er å akseptere at dyr må dø, selv om de aldri selv kunne tenke seg å dra vomma ut av ei diger elgku.

Den som finner jakt primitivt, tar ikke hardt nok i. Jakt er opprinnelig. Er du med et jaktlag fra tidlig grålysning, får du se selve det levende proto-samfunnet, det som kom før alle andre.

Bjørn Arne driver med hund, resten sitter på post. Ola skyter ei ku. Ole tar ATV-en og kjører elgen ned til slakteriet til Johan, mens Kristen og fyller opp badestampen til Per Inge så alle får badet på setra til John til kvelds. Jeg? Jeg er kokk.

Slike samfunn oppstår og finner styringsevne og bytte i en praktisk og ordløs prosess, ut fra personlige egenskaper og felles beste. En slags godfotteori, etter Nils Arne Eggen. I likhet med RBK-legendene Eggen og Odd Iversen kan jegere også kunsten å være kaxig etter en god dag, i forvissning om at nederlaget lurer i morgen.

Jakt kan også være stokk konservativt. Jo da, jorda er rund, men MITT jaktterreng er da ganske flatt? Dessuten kan jeg det ut og inn. Er det nå så sikkert at det er for mye elg, bare fordi slaktevektene går ned fra år til år? Er furuskogen beitet ned av elg, sier forskerne? Tull. Jeg har sett mange fine furuer, jeg. Og jeg har jaktet i ørti år!

«Jakt kan også være stokk konservativt. Joda, jorda er rundt, men MITT jaktterreng er da ganske flatt?»

Oppsummert

Verdensrekord?

1 Det er 50 ganger flere jegere enn heltidsbønder i Norge. Det er trolig verdensrekord.

Anerkjennelse

2 Ikke alle kan eller vil jakte. Mange anerkjenner likevel jegeren i seg selv - og andre.

Høymesse

3 Hvis skogen er en katedral, er elgjegerne liturger i høstens høymesse.

Annonse

Før jakta var det elgmøte i kommunen min. Fagfolk skulle formidle kunnskap og forskning. På tilhørerbenkene satt en vegg av armer i kors over røslige bryst i rutet skjorte. Den som skal bevege jegere, må ordlegge seg nøkternt og repetitivt. To pluss to er ikke fire før det er akseptert hjemme i eget jaktlag. Og jaktlag er stedet for konsensus, ikke knappe flertall.

Jakta er heller ikke én. Det finnes jegere som skyter stående på 300 meters hold, som ikke melder fra om skadeskyting, som dropper eller nekter andre å drive ettersøk etter skadd vilt. Men de blir færre, og de blir mer uglesett.

Når businessmannen, bonden eller journalisten går spent etter blodsporet, og finner et fall i myra, er resten av verden borte. Det finnes ikke fortid eller fremtid, lønnstrinn eller titler. Det finnes bare jegerkompiser på to og fire bein, jublende og varme inni seg rundt bålet alt før bålkaffen er klar. Ble det vomskudd og griseri i slaktet? Skytterens ergrelse tas opp i laget, og prosesseres i en blanding av forståelse, situasjonsanalyse og godmodig fleip og latter. Vi er sammen om dette.

Den gamle granskogen omtales ofte som skogens katedral. Men katedraler uten ritualer er bare tomme skall. Skituren i et vinterstille skoglandskap er en meditasjon i triforiet. Høymessen foregår i disse dager, i årstiden vi har gitt navn etter matauk. Det er nå Dianas menighet samles, under høysangen av hundeglam og kvistbrekk i skogbrynet.

I skuespillet Henrik V gjendikter Shakespeare kongens tale til hæren som sto i gjørma ved Agincourt høsten 1415. Alle som har holdt ei børse i et jaktlag, vet at han også snakker til dem:

«We few, we happy few, we band of brothers For he today thats sheds his blood with me Shall be my brother, be he ne’er so vile This day shall gentle his condition And gentlemen in England now a-bed Shall think themselves accursed they were not here And hold their manhoods cheap whiles any speaks That fought with us upon Saint Crispin’s day.»

Neste artikkel

Et rikspolitisk monopol